Italias utenriksminister Enzo Moavero under World Economic Forum i Davos den 24. januar 2019. Foto: Arnd Wiegmann / Reuters / Scanpix.

EU-landene kan ikke fortsette å drive med politisk tautrekking om nødløsninger for hver eneste migrantbåt som kommer over Middelhavet, sier Italias utenriks­minister Enzo Moavero Milanesi i et intervju med Corriere della Sera.

Det behøves en balansert europeisk politikk bestående av mange elementer, ifølge Moavero Milanesi, som sier at han har drøftet saken med både stats­minister Giuseppe Conte og innenriks­minister Matteo Salvini. Utenriks­ministeren varsler at han denne uken vil fremme nye forslag for EUs utenriksråd i Brussel.

Det mest bemerkelses­verdige forslaget er at migranter som vil søke asyl i Europa, skal kunne gjøre dette fra trygge områder som befinner seg så nær som mulig fra stedene de har sett seg nødt til å forlate. Dersom det innvilges asyl, vil reisen til Europa kunne skje trygt og lovlig via såkalte humanitære korridorer, og ikke med fare for livet i hendene på kriminelle, sier Moavero Milanesi.

Det er vanskelig å forestille seg at den italienske utenriks­ministeren – en teknokrat og tidligere eurokrat, som også har tjenestegjort i italienske regjeringer utgått fra venstresiden – tror at dette er en effektiv form for bekjempelse av ulovlig migrasjon til Europa. På avisens innvending trekker han element nummer to i planen opp av hatten:

Corriere della Sera: Tror De ikke at det alltid kommer til å finnes personer som vil ty til menneske­smuglere, og unngå filtrering ved europeiske sentre i Afrika?

Enzo Moavero Milanesi: Derfor trengs det en seriøs, organisert bekjempelse av menneske­smuglingen, med mer samarbeid mellom europeiske politi- og sikkerhets­styrker.

Spørsmålet som melder seg, er hvorfor noen skulle tro at noe slikt ville lykkes denne gangen, etter at de tidligere felles europeiske operasjonene i Middelhavet i praksis har fungert som et supplement til NGO-enes maritime migrant-taxier. Særlig konkret er han ikke:

Betyr det å gjenoppta europeiske marine­operasjoner i Middelhavet?

Ja, men med egnede regler. Redning av skipbrudne er en tidløs plikt, forutsatt i alle konvensjoner, og en moralsk forpliktelse. De europeiske oppdragene i Middelhavet tjener forskjellige formål, men det kan ikke lenger forutsettes at alle som reddes, skal bringes til Italia.

Det som imidlertid forutsettes stilltiende, er at de uansett skal bringes til Europa.

For den migrasjons­vennlige eliten i EU-landene, representert ved eksempelvis Heiko Maas, vil Moavero Milanesis tanker om «humanitære korridorer» til Europa passe som hånd i hanske med den tyske utenriks­ministerens ønsker om en europeisk fordelings­mekanisme for migranter.

Den italienske utenriks­ministeren kommer så med en tredje element, som ingen lenger tror på:

Når asylsøknadene avvises, har ikke migrantene lovlig opphold, men de reiser ikke tilbake til sine egne land. Hvorfor skulle EUs regjeringer akseptere denne risikoen?

Et avgjørende punkt er avtalene om repatriering med migrantenes opphavsland. I dag har vi få slike avtaler, og de har mange begrensninger. Men hvis det var EU som inngikk dem, ville unionen ha mye større vekt i forhandlingene. Også fordi avtalene kunne knyttes til investeringene i de samme landene.

Og hvor realistisk er det at noen som blir utpekt til å forhandle på vegne av EU sentralt, vil sette hardt mot hardt på denne måten?

Bullshit-faktoren blir høy idet Moavero Milanesi lanserer element nummer fire. Stikk i strid med det Verdensbankens data og Oxford-økonomen Paul Colliers undersøkelser viser, tror utenriks­ministeren tilsyne­latende at økonomisk utvikling i opphavs­landene kan dempe migrasjons­strømmen:

Det viktigste er å gjøre mer før folk begynner å migrere. Det behøves større investeringer med tilstrekkelig finansiering i landene folk reiser fra – prosjekter som tar sikte på å styrke den sosiale teksturen og dempe virkningene av klima­endringer.

Sannsynligheten for at Moavero Milanesi skal lykkes med det mirakelet det ville være å få EU med på en reell innstramning i migrasjons­politikken, må anses som uhyre liten.

Det er lett å se at de EU-skeptiske koalisjons­partnerne i Italias regjering holder seg med denne prate­maskinen dels for å berolige det anti-populistiske italienske stats­apparatet, og dels for å bevare noenlunde høflige relasjoner til Brussel, Paris og Berlin.

Saken er at invasjonen av Europa vil vedvare så lenge de andre EU-landene ikke følger Italias eksempel, og stenger igjen porten. Alt som skjer i mellomtiden, er teater.