Urørlege, som kalde skulpturar i taus trass står hestane på det rimfrosne jordet medan skumringa kvelvar seg over landskapet og ei svart elv som surklar forbi. Det tykkjest som den vinterfrosne roa har teke bolig i hestekroppane der dei stend med mulen mot bakken og med underkua vyrdnad bøyger seg for allnaturens mektige tidshjul. Men […]
Bli abonnent eller logg inn – hvis du allerede er abonnent – for å lese denne artikkelen. Pluss-artikler blir frigitt 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
