En person har kledt seg ut som «Smiley» under Halloween i Churria nær Malaga 2. november. Det groteske tar plass i kunsten og skyver det skjønne ut. Foto: Jon Nazca/Reuters/Scanpix

«Etter min mening er det for lite politisk teater i Norge», hevder tidligere høyesteretts- dommer Ketil Lund i et intervju med NRK, som fritter ham ut om alt oppstyret rundt teater- stykket «Ways of Seeing», fremført på Black Boks-teateret.

Den lovkyndige Lund synes teateret burde kunne brukes mer som plattform for politiske standpunkter, tydeligvis som en motvekt til tidens uoversiktlige mediekaos. Nå er det ikke noen mangel på politisert teater her i landet, heller ikke politisert kunst. Situasjonen er snarere den at politikken dominerer det kunstneriske og tømmer verkene for estetisk mening.

På det punkt er nok ikke den tidligere høyesterettsdommeren helt oppdatert, for denne politiseringen av kunsten har pågått i mange tiår og ble teoretisk planlagt av marxister allerede i mellomkrigstiden. Walter Benjamins tese om at «Fascismen estetiserer politikken, men vi kommunister svarer med å politisere estetikken», la det strategiske grunnlaget for den moderne avantgardens samfunnsengasjement.

Ikke bare på 70-tallet, men også i dag, hører vi kunstnere som hårdnakket hevder at all kunst er politikk.
Ingen hindrer dem i å lage politisk kunst, heller ikke dagens kulturminister, som synes det er flott at kunstnerne utfordrer og provoserer. De blir endog betalt av det offentlige for å gå henne i næringa. Slik sett skulle man tro at estetikken hadde havnet i graven, men nei, den er fortsatt høyst levende. Vi finner den selvsagt ikke i kunstlivet, men den driver for vær og vind på medienes lunefulle hav. Her misbrukes den av medieindustriens nihilistiske underholdnings- og meningsproduksjon. Det er en ikke-kunstnerisk estetikk som i mediesammenheng er transformert til en sanselig retorikk i den hensikt å forføre sine lesere og seere.
Mediene er ikke innstilt på å formidle noe sant og substansielt, da mister de lesere og seere. Dessuten forandrer mediesannheten seg fra dag til dag, det samme gjør de moralske prinsippene. For å holde salget i gang og annonsørene på kroken må man være fleksibel med egne standpunkter. Presentasjonen av politisk stoff følger PK-normalen og pakkes inn i estetikkens underholdningsgevanter, med korte avsnitt, banal språkbruk, visuelle klisjeer og forflatet meningsinnhold. Journalistene er stor sett venstrevridde og verdiforvirret.

I striden om Black Boks-teaterets oppsetning av «Ways of Seeing» ser vi hvordan mediene bejubler det politiserte innholdet, uten at det kunstneriske blir tematisert. Alt handler om ytringsfrihet og kunstens rett til å trakassere meningsmotstandere.

Utfordrende teater- kunst? I en scenisk fremstillingsform som stinker av venstreradikal propaganda uten et snev av kunstneriske kvaliteter. Mediene omtaler dette teaterstykket konsekvent med to tunger, alt etter situasjon og politiske sympatier.

Aftenposten står i en særstilling i så henseende. Der protesteres det heftig på lederplass mot at FrP vil fremme forslag om å frata Black Box-teateret den offentlige støtten. Avisens begrunnelse er at ytringsfriheten også må gi spillerom for utfordrende kunst. Dette helt uten å ta stilling til om teaterstykket holder kunstneriske mål, eller nevner at det uttrykker hatretorikk og påstander om konspirasjoner hos kjente personer. Når Aftenposten bevisst underslår disse kritikkverdige aspektene, så står det i grell kontrast til hva avisen skriver ett år tidligere, om HRS og Hege Storhaug. På lederplass (4/18) anbefales det her at HRS fratas sin statsstøtte.

Avisens negative holdning den gang var Storhaugs oppfordring til folk om å fotografere muslimer i det offentlige rom, såkalt «street photography», og legge dem ut på sine nettsider. Denne oppfordringen falt Aftenpostens lederskribent tungt for brystet. Ja, så tungt at det ble tommelen ned for mer statlig støtte til HRS og Hege Storhaug. Nå var det ikke meningen at HRS ønsket å blinke ut kjente muslimer og trakassere dem med politisk hatretorikk, slik teaterstykkets ansvarlige gjorde. De var allikevel politisk stuerene etter avisens mening, dessuten kunstnere, som per definisjon er beskyttet av en estetisk immunitet.

En slik forskjellsbehandling kalles vanligvis for dobbeltmoral, selv når det handler om politikk, men i denne sammenheng er det et mediefenomen der estetikken dikterer både sannhet og moral. I tillegg preges disse medieaktørene av en skinnhellighet og moralisme som er mer steil og forstokket enn de mest dogmatiske predikanter. Filosofen Søren Kierkegaard kaller denne tilstanden for det estetisk stadium, der enkeltmennesket ikke handler ut fra frihet, men lar seg styre av vilkårlig impulser og selvbekreftende allianser.

Når politikken på sin side blir infisert av den kunstneriske kreativiteten, forvandles samfunnsengasjementet og de ideologiske utspillene til et politisk teater, Politikerne opptrer ikke lenger som velgernes tillitsvalgte, de agerer som dårlig skuespillere, med et umettelig behov for kjendisstatus. De er mer opptatt av å posisjonere seg i mediene, enn å ta ansvar for land og rike. Selvbekreftelsen i det offentliges lys betyr alt, skjønt de fete lønningene og pensjonene spiller nok en viktig rolle når de først må opptre i det nasjonale, politiske teater på Stortinget.

Nei, vi trenger ikke mer politisk teater i Norge, vi trenger et kunstnerisk teater, som kan sette problemer under debatt. Da blir kanskje politikerne også mer realitetsorienterte og etisk ansvarlige. For de toneangivende mediene ligger utsiktene til et etisk stadium langt unna. De må kjøre sin venstreradikale moralisme og kulturnihilisme til bunns. Den estetiske driften er selvoppløsende og intellektuelt kastrerende, og kan bare kureres med et etisk alvor uten politiske sideblikk.