Den 1 desember 1955 gjorde Rosa Parks noe uhørt. Hun satte seg på setene reservert for hvite på bussen i Montgomery, Alabama. For det ble hun arrestert. Parks var en pioner.

Et KrF for vår tid, er undertittel på Hareides bok. KrFs kristne verdier er redusert til julegudstjenester og søndagsstengte butikker. Bare disse symbolsakene innfris kan Hareide forsvare niqab som et tegn på frihetskamp. Samtidig vil KrU inn i regjering. 

Knut Arild Hareide har skrevet bok og her gir han et fascinerende innblikk i egen tankegang. Hareide ser ikke forskjell på frihetskamp og undertrykkelse.

DNs Kjetil Alstadheim har lest boken og steiler over Hareides beskrivelse av et møte med en burkakledt kvinne på vei hjem til Grefsen på sykkel i våres. Til sin forskrekkelse merket Hareide at han ble sint. Men han irettesatte seg selv: Følelser må ikke få styre politikken. Det er det mange dårlige eksempler på, og så gir han et til beste:

«Det var for eksempel også mange hvite som ble sinte, både utvendig og inni seg, da afroamerikaneren Rosa Parks nektet å reise seg for en hvit mann som krevde hennes sete, i det raseskille Alabama i 1955,» skriver Hareide.

Her klarer Hareide å demonstrere at han fullstendig mangler politisk dømmekraft. Dette er langt verre enn å la følelsene løpe av med seg. Han klarer ikke se forskjell på frihet og undertrykkelse, som Alstadheim ganske riktig påpeker.

Dette er ikke noe Hareide er alene om. Geir Jørgen Bekkevold ønsker ikke at KrF skal gå inn i en regjering med FrP. Han vil overskride blokkgrensen. Men den grensen har også Hareide overskredet mentalt. De tilhører begge den del av venstresiden for hvem omfavnelse av islam er et tegn på toleranse.

Da lander man merkelige steder. Hareide ser ingen motsetning mellom forståelse for burka og det å ta et oppgjør med verdirelativisme.

«Altfor lenge har den misforståtte teorien om verdirelativisme, som legger til grunn at det ikke finnes noe som er objektivt rett og galt, fått dominere. (…) Vi må bort fra denne tankegangen,» skriver Hareide.

Kanskje Hareide og Bekkevold er på vei mot et verdigrunnlag hvor man legger seg inn under islam? Da er man ikke lenger verdirelativist.

To i partiledelsen indikerer at de ikke klarer å sitte i en regjering med FrP. De vil heller gå over til de røde. Eksemplet med burka og Rosa Parks viser hvordan det mentalt er mulig. Der andre ser undertrykkelse ser Hareide et tegn på fremskritt.

Hareide møter en likesinnet i Jonas Gahr Støre. Også han er mer opptatt av at muslimsk ungdom ble redd under karikaturstriden, enn at Vebjørn Selbekks familie måtte leve på flukt for drapstrusler.

Det er samme mekanisme.

Hareides bok heter Det som betyr noe.