Selv om naturalismen på 1800-tallet hadde en viss tro på fornuften og virkelighetens objektive verdi, bærer den i seg et radikalt undergravende potensial, et menneskesyn tuftet på naturens drifter og instinkter. Det er denne menneskeoppfatning Anders Zorn synliggjør med sin blendende dyktighet. Ja, så blendende at enhver kritisk vurdering forsvinner.
Bli abonnent eller logg inn – hvis du allerede er abonnent – for å lese denne artikkelen. Pluss-artikler blir frigitt 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
