Blant den yngre generasjon kunstnere synes det å være en gryende interesse for figurative uttrykksformer, særlig av den mer realistiske sorten. Her øyner vi også et behov for å tilegne seg den håndverksmessige dyktigheten som er nødvendig for å skape et troverdig uttrykk, selv om motivene ikke alltid er virkelighetsfunderte. Men de kan allikevel være perseptivt konsistente på sitt vis, som når Christer Karlstad maler en ung kvinne i ferd med å bre et pledd over et sovende/dødt reinsdyr.

I Galleri Semmingsen på Tjuvholmen, der Karlstad for tiden mønstrer sine malerier, kretser motivene om mer fantaserte enn virkelige motiver. Alle bildene er bygget opp omkring en symbolsk fortelling om relasjonen mellom menneske, dyr og natur. Her sover en guttunge fredfullt med ulver, et spebarn ligger trygt plassert i geviret til en elg og en ung kvinne ligger utstrakt med en gaupe på magen. Det er fred og fordragelighet i naturen, dyr og mennesker vil hverandre vel, som om de lever i Edens idylliske hage, bare med den forskjell at handlingen utspiller seg i norsk natur, enten i skogsterreng eller i fjellandskaper.

Disse motivene er selvsagt ikke hentet fra virkelighetens verden. De er fantasibilder utformet på grunnlag av bestemte følelser, holdninger og tanker hos kunstneren, som er visualisert malerisk i en nokså flat realisme. Om denne flatheten skyldes manglende dyktighet, eller er et tilsiktet virkemiddel for på modernistisk vis «å holde flaten», er vanskelig å avgjøre. Men jeg heller i den retning at kunstneren fortsatt har mer igjen å lære, for har han først tatt i bruk den realistiske uttrykksformen virker det nokså svakt at ikke anatomien er på plass og dybde-grepene halter.

Bortsett fra disse formale uklarhetene, som har visse kitsch-aspekter ved seg, er det en interessant tematikk Karlstad baler med. Den er jo veldig tidsriktig og diskutabel, spesielt med henblikk på harmoniseringen mellom menneske, dyr og natur, i en slags fredelig natur- tilstand. Vi skal merke oss at det ikke er husdyr og kjæledyr, men naturens ville dyr, og da banker nok Freud på døra og vil inn. Men vi får holde oss til den idylliske naturtilstanden, en drømmetilstand i Jean Jaques Rousseaus ånd, som nå sprer seg blant miljøaktivister over hele kloden.

Til tross for at Christer Karlstad har et figurativt prosjekt det går an å tenke og tale om, så får jeg et visst ubehag ved å se meg selv som venn med villdyrene. Men det er lov å prøve seg så lenge det foregår på maleriets premisser og ikke blir et politisk program, slik som hos de grønne miljøaktivistene. Når de globale katastrofene vinker i det fjerne er det mange som mister gangsynet og drømmer seg tilbake til Edens have. Vi får se hva Christer Karlstad har å si ved neste mønstring.

Galleri Semmingsen:
Christer Karlstad, malerier
Varer fra 19/4 til 20/5