Når man leser Thor Gjermund Eriksens politiske biografi skulle man forsverge at han kunne bli leder av Norges mektigste medieinstitusjon, eller at han i så fall måtte ha særskilte journalistiske egenskaper. Men det forholder seg motsatt: Eriksen er en journalistisk middelmådighet. Det later til å være hans egenskaper som representant for Journalistisk Venstreparti som har plassert ham i stolen.

NRK skal ansette fem multikulturelle stipendiater med bakgrunn i land utenom Vest-Europa for å styrke journalistikken og demokratiet.

”Som Norges offentlige finansierte allmennkringkaster  og mediehus har vi et omfattende allmennkringkasteroppdrag. Gjennom TV, radio og andre medieplattformer skal vi bidra til et nysgjerrig og inkluderende samfunn. Våre grunnleggende verdier er åpen, modig, troverdig”, heter det i annonseteksten for stipendiatstillingene.

Den siste setningen i søknadsteksten kan tyde på at multikulturen allerede er langt framskreden i NRK. Forfatteren av teksten ser ikke ut til å beherske norsk, og det bryter med kvalifikasjonskravet i søknadsannonsen der det heter at gode norskkunnskaper, både skriftlig og muntlig, er en forutsetning for å produsere journalistikk i NRK. Men det er jo mulig at dette kravet overskygges av andre kvalifikasjonskrav som at søkerne må har flerkulturell kompetanse i form av språk og nettverk i store innvandrergrupper fra land utenom Vest-Europa.

Annonsen bygger på en av de politisk korrekte mytene som den etablerte journalistikken i Norge med iherdighet dyrker; nemlig at fremmedkulturelle individer har spesielt gode forutsetninger for å kunne bedrive kritisk journalistikk. Virkeligheten er en helt annen. Det er et gjennomgående trekk hos asylimmigranter og deres familier at de politisk støtter det politisk korrekte etablissementets forståelse, ideologi, og at etablissementet bruker asylimmigranter i sin kamp for å bevare den politiske korrekthetens hegemoni.

Så å si all offentlig, økonomisk støtte går til grupper som ukritisk dyrker sin egne kulturelle, religiøse og etniske identiteter, og som så å si alltid opptrer på disse gruppenes vegne når representanter for innvandrere skal uttale seg i offentlige debatter og utredninger. Folk som Walid al-Kubaisi, med kritisk potensial, har for eksempel i årevis kritisert denne politikken. De sekulære muslimene blir ikke hørt, argumenterer han. Han har stort sett rett, selv om han og et par andre til sine tider slipper til i etablissementets medier med aviskronikker eller artikler.

De journalistene av utenlandsk avstemning som driver med journalistisk arbeid her i landet, bekrefter at det ikke finnes noen som avviker fra den politiske korrekte normen. De føyer seg friksjonsfritt inn i rekkene til sine norske kolleger som ikke lenger aner noe om hva kritisk journalistikk er for noe. Bekreftelse på det finner man f.eks. hver dag, hver time og hvert minutt i NRK’s radio- og tv-sendinger. Gjennom årene er det mange, nærmest talløse eksempler på det i artikler på alternative nettsteder som Document og Rights.

NRKs utenriksdekning og debattprogrammer framstår mer eller mindre som tragikomedier og eklatante eksempler på journalistisk demens og vrøvl, milevis unna de uttrykte idealene om å være åpen, modig og troverdig. I stedet for å være en garantist for en åpen debatt og for demokratiet, er NRK en trussel mot demokratiet og en dreper av åpne debatter og de motforestillingene som skal være selve oksygenet og byggeplankene i et sant, borgerlig demokrati. NRK har en stor del av ansvaret for et det politisk korrekte hykleriet og virkelighetstilsløringen er blitt selve livsnerven i det norske samfunnet. Og det er noe som ikke kan ha en annen slutt enn tragedien, nemlig at gode intensjoner blir fullstendig knust av virkelighetens brutale konsekvenser.

En gang i tiden ble NRK ledet av folk med bred og dyp dannelse, av kulturpersoner som Hans Jacob Ustvedt og Torolf Elster. Men etter at Elster gikk av på begynnelsen av 1980-tallet, er sjefstolen i NRK blitt fylt av stadig mindre kompetente folk, der dagens leder, Thor Gjermund Eriksen, representerer et foreløpig bunn-nivå. Eriksen har hatt en karriere og et livsløp som har gjennomsyret ham med politisk korrekthet og impregnert ham mot alt annet enn det som er politisk opportunt og korrekt.

Eriksen har politisk bakgrunn i SV med flere år som medlem av sentralstyret i Sosialistisk Ungdom. Han har også vært pressesekretær for SV’s stortingsgruppe og rådgiver for Erik Solheim og byråd i Oslo, Raymond Johansen. Hans journalistiske karriere kan ved første blikk virke imponerende med stillinger som politisk redaktør i Dagbladet og Aftenposten og ansvarlig redaktør i Dagbladet. I 2010 ble han konstituert som konsernsjef i Amedia før han som Arbeiderparti-mann i 2012 ble utnevnt til kringkastingssjef av Arbeiderparti-regjeringen (dvs. av det regjeringsoppnevnte NRK-styret).

Eriksens vei til sjefsstolen i NRK har vært den grå journalistbyråkratens vei. Mannen har aldri gjort eller skrevet noe som skulle tyde på at han besitter noen som helst form for spesiell kulturell eller journalistisk ballast. I offentlig sammenhenger kan man til sine tider se ham der han skotter på folk og med ørene på stilk forsøker å registrere det i situasjonen som er politisk opportunt å ta med seg og ha som grunnlag når han skal uttale seg. Men det er egentlig ikke noe han ikke trenger å ta hensyn til, for som den ytterst politiske korrekte skapningen han er, vil han aldri tråkke feil.

Thor Gjermund Eriksen er en hån mot den klassiske dannelsen slik vi forstår den i de vestlige samfunnene, og han er altså er lederen for landets viktigste, offentlig finansierte kulturinstitusjon. Han har nå sittet i sjefsstolen i seks år, og dersom han ikke skal sitte lenger enn sine forgjengere, bør regjeringen bli kvitt ham så snart som mulig. Det store spørsmålet er imidlertid hvem den politiske korrekte Solberg-regjeringen skal erstatte ham med.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!