Brugata på Grønland i Oslo. Foto: hf.

Statistisk sentralbyrå (SSB) offentlig­gjorde den 12. januar en rapport med tittelen Flyktninger i og utenfor arbeids­markedet 2016, en tekst ført i pennen av Bjørn Olsen som gir god innsikt i deltagelsen på arbeids­markedet for personer fra utvalgte land som har fått oppholds­tillatelse i Norge som flyktninger.

Personer som har familie­innvandret til flyktninger, regnes for studiens formål med i denne gruppen. Den utgjør ca. to hundre tusen i antall, og har en klar overvekt av menn – dvs. 55 % totalt, men mye større overvekt for visse land.

SSB har en tid utgitt slike rapporter årlig, og nytt av året er det at data­grunn­laget er alders­messig begrenset oppad til 66 år. Denne øvre grensen var tidligere 74 år, hvilket resulterte i tall som var endel mindre sammenlign­bare med den øvrige befolkningens på grunn av forskjellige alders­profiler – gitt at pensjons­alderen er 67 år og de færreste med flyktning­status har nådd den alderen.

Som tidligere krever det imidlertid litt ekstra analyse å hente ut den mest interessante informasjonen: Hvor stor andel av mennene og kvinnene med oppholds­tillatelse som flyktninger fra de forskjellige landene, deltar for fullt i arbeids­markedet? Som kjent blir man registrert som syssel­satt hos SSB selv om man kun er aktiv én time pr. uke.

Det statistiske hovedfunnet i rapporten er at syssel­settings­andelen blant samtlige flyktninger, deltids­arbeidende medregnet, er på 47,4 prosent, mens den tilsvarende andelen for hele befolkningen i samme alder er 71 prosent. Denne forskjellen på mer enn tjue prosent­poeng har vist seg nokså stabil over tid.

SSB går som seg hør og bør i voldsom detalj om hvordan syssel­settings­nivået ikke overraskende varierer etter kjønn, alder, utdanning, opphav, bosettings­alder, bosted, botid, sivilstatus, introduksjons­program og annet, og det gir utvilsomt nyttig og relevant innsikt. Man observerer f.eks. en stor forskjell mellom menn og kvinner, samt at ikke alle grupper får økt syssel­setting med lengre botid, særlig ikke i fravær av norsk utdannelse.

Det er imidlertid ikke til å komme fra at det som interesserer oss mest, er netto­virkningen på samfunnets kostnader, som i størst grad avhenger av opphav – i stor grad også kjønn, men den variasjoner er tilsyne­latende såpass kultur­avhengig at den ikke kan ses isolert fra opphavet. Virkningen avhenger naturligvis også av NAVs eksistens, men siden NAV er for alle, finnes det ingen statistisk variasjon å studere – ei heller politisk fantasi til å tenke seg noen annen tilstand enn den foreliggende.

Et enkeltfunn som kan hevdes å være oppsikts­vekkende, er yrkes­deltagelsen blant syrere, en gruppe som har økt kraftig de senere årene på grunn av exodus i 2015. Blant syriske menn er syssel­settingen så liten som 15,9 prosent, mens den blant kvinner er katastrofale 9 prosent. Resultatet kan, om man vil, lett brukes til å harselere over alle dem som med stor over­bevisning og skitt­viktig nedlatenhet belærte sine omgivelser om den tilstrømmende syriske middel­klassens skyhøye utdannings­nivå.

Hvis man ser på samtlige grupper under ett, har halvparten av flyktningene bare grunn­skole­utdanning, et formidabelt problem i et høyt kvalifisert arbeids­marked som det norske. Sifrene er verst for Somalia og Eritrea, hvor nesten tre fjerdedeler kun har grunn­skole­utdanning. For Somalias vedkommende er det også 10,5 prosent som ikke har fullført noen utdanning overhodet.

SSB gir denne oversikten over andelen syssel­satte etter land:

Figur: Statistisk sentralbyrå

Disse syssel­settings­tallene, som er å finne i rapportens tabell A 13 på side 70, tegner et forholdsvis oppløftende bilde for Øst-Europa, Latin-Amerika og det fjerne Østen, men et nedslående bilde av islambeltet og Afrika sør for Sahara. Russland er i praksis tatt opp i førstnevnte, siden det ofte vil være tsjetsjenere det handler om.

Men dette er ikke den fulle historien. Like interessante er de respektive andelene heltids­arbeidende, definert som 30 timer eller mer pr. uke, som står i tabell A 29 på side 79. Det viser seg at det er en sammenheng mellom de to størrelsene, dvs. blant grupper med lav andel syssel­satte, er det også en relativt lav andel som arbeider heltid.

Om vi ser disse opplysningene i sammenheng og beregner andelen heltids­arbeidende for alle utvalgte land, fremtrer dette bildet:

Figur: Document

Dette er den grimme fortellingen om den integrerings­katastrofen som importen av nye under­klasser er. Fire land er under tjue prosent, ett av disse sågar under ti, og fire til er under tredve prosent. Tallene er spesielt ille for eksempelvis somaliere, gitt at de har en stor diaspora i Norge, og for syrerne, som øker mest. Og hvor lenge synes folk det er greit å underholde militærnektere fra Eritrea som reiser hjem på ferie?

Baksiden av den innbilte godhetens medalje er altså ikke bare at man bruker over hundre ganger flere ressurser på å gi personer med mer eller mindre fortjent flyktning­status (og deres familier) et trygt liv i Norge, enn man gjør i nærområdene. Dertil kommer en kjempe­regning for verts­samfunnet ved den nasjonale utvanningen, som svekker landet både økonomisk, sosialt og sikkerhets­messig på sikt.

Sjenerøse velferdsordninger krever at mange betaler inn mer enn de tar ut, og at få gjør det motsatte. Balansen er delikat, og den forrykkes fremfor øynene på de av oss som åpner dem. Man skulle tro at nordmennene snart ville begynne å innse dette nå. Analysen bekrefter det som allerede er fastslått i en rekke utredninger. Vi klarer ikke å utrette mirakler, og vi har ikke veldig god tid.

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» av Christopher Caldwell her.