Med all båttrafikken over Middelhavet finnes et en stor menneske­strøm inn i Italia, men på grunn av grense­kontrollene i Italias nabo­stater i nord, er det inntil videre mindre strøm ut av Italia. Så lenge EU stort sett forgjeves prøver å få andre europeiske land til å avlaste Italia, er resultatet at italienske myndig­heter har sin fulle hyre med å inn­kvartere migrantene.

I den forbindelse finner det torsdag sted et møte mellom innen­riks­minister Marco Minniti og borger­mestrene i de 134 kommunene i og rundt den nord­italienske metro­polen Milano. Innen­riks­ministerens plan er å inn­kvartere ca. sju tusen migranter i det som utgjør landets største sammen­hengende storby­område, med ca. fem millioner innbyggere.

Minniti er klar til å bruke både gulrot og pisk for å få kommunene til å samarbeide, og 80 borger­mestre skal alt være rede til å gjøre det. Det vitner om langt større velvilje enn i fjor, skriver Corriere della Sera, da kun hver tredje kommune i Milanos omland sa seg villig til å ta imot migranter.

Gulroten består tilsyne­latende i at kommunene som samarbeider, skal få slippe store konsen­trasjoner av mennesker i hoteller, kaserner og andre større bygninger, og de skal få holde en hånd på rattet under prosessen. Beslutninger skal ikke iverk­settes uten at kommunene er informert. Hva pisken angår, risikerer kommunene som ikke samarbeider, uansett å få migranter i fanget, men uten å nyte godt av regjeringens nøye avmålte hensyns­fullhet.

Innenriks­ministerens grep om situasjonen kan kanskje oppsummeres med uttrykket «I’m gonna make him an offer he can’t refuse».

Paolo Grimoldi. Foto: YouTube (utsnitt).

Håndteringen har uansett provosert Paolo Grimoldi, som er lokal leder for partiet Liga Nord i regionen Lombardia, hvor Milano er hovedstad. Borger­mestrene som tilhører Liga Nord, vil nok en gang avvise å ta imot asyl­søkere, sier han til Corriere della Sera, og oppfordrer Minniti til å fordele disse på kommunene som styres av Det demokratiske partiet (PD) – det ledende i Italias koalisjons­regjering, hvor både stats­ministeren og innen­riks­ministeren er medlemmer.

Grimoldi reagerer kraftig på Minnitis ris bak speilet:

«For våre borger­mestre kommer våre egne borgere først: våre eldre i vanskelig­heter, våre arbeids­ledige og de som er i bolignød, ikke ulovlige innvandrere. Derfor vil våre borger­mestre nok en gang gjenta sitt nei, uten om og men. Og hvis prefekten^* skulle bestemme seg for å gå over hodet på folke­valgte borger­mestre og sende disse innvandrerne med tvang, vil vi ikke nøle med å hindre dem i å komme frem – om nødvendig ved å sette opp veisperringer.»

Tiltak som dette har forekommet ved tidligere anledninger i Italia, men det hører til sjelden­hetene at det tas åpent og utvetydig til orde for noe som må kalles sivil ulydighet, av en frem­stående politiker fra et parti som er representert i parlamentet og har sittet i regjeringen.

Truslene er ikke nødvendigvis tomme, og det er langt fra sikkert at de vil skremme bort velgere, som kan tenke at reaksjonen står i et rimelig forhold til Minnitis fremgangsmåte. Inntil videre kan en i alle fall konstatere at migrasjons­problemet har økt det politiske konflikt­nivået noen ekstra hakk.

Grimoldi utdyper grunnene til Liga Nords nei i en melding fra nyhetsbyrådet ADN-Kronos: Mange kommuner rundt Milano har ikke fått nok midler til nødvendige offentlige tjenester som kollektivtransport, leksehjelp og assistanse til funksjonshemmede, sier han, men når det handler om å ta imot og forsørge afrikanske migranter som ikke har rømt fra noen krig, kommer flere titalls millioner euro umiddelbart på bordet.

(*) Prefektene er regjeringens øverste representanter i de litt over ett hundre provinsene og storbyområdene i landet.