Har Marine Le Pen noen sjanse til å beseire Emmanuel Macron i det franske president­valgets avgjørende runde først­kommende søndag? I lys av noe som skjedde for tre dager siden, fremstår ikke det i lengden som det viktigste spørsmålet lenger, men for å ha registrert dette noe må en norsk nyhets­konsument ha fulgt uvanlig godt med.

Som NRK opplyste i en knøtt­liten notis sist fredag, kunngjorde den utslåtte president­kandidaten Nicolas Dupont-Aignan at han bad sine velgere om å stemme på Front Nationals kandidat Marine Le Pen i andre runde. NTB lagde en melding om saken, som såvidt vites kun er offentlig­gjort i Bergens Tidende, hvor det heter at Le Pen får støtte fra en «nasjonalist på høyresiden».

Mon tro hvorfor dette ikke er av interesse for andre å opplyse mer i detalj om? Er det ikke halal å formidle at Le Pen ikke er spedalsk? NRKs løsning består i å sette en etikett på Dupont-Aignan. Høyre­nasjonal­ister er jo drit­skumle. To halv­nazier har funnet sammen, liksom.

Dagen etter, altså sist lørdag, skrev NRK igjen i den ultra­korte tele­gram­stilen at Marine Le Pen gjerne vil utnevne Dupont-Aignan som stats­minister hvis hun vinner valget. Igjen lagde NTB plikt­skyldigst en melding, som ikke ser ut til å ha blitt offentlig­gjort av noen store medier. Blant de halv­store og små finner vi Stavanger Aftenblad og Adresse­avisen, samt the usual suspects ABC Nyheter, Sunnmørs­posten og Romsdals Budstikke. Men altså ikke Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Dagsavisen etc. De vil nok helst ikke fortelle at Le Pen nå har en alliert.

Men dette er betydnings­fullt, for det bærer bud om at Front National har vinden i ryggen, appell utenfor egne rekker, og tiden på sin side – også fordi partiet gjør det bra blant de yngre velgerne. Den som prøver å trøste seg med at Le Pen og andre er et blaff, lurer seg selv.

En som legger svært stor vekt på alliansen mellom Marine Le Pen og Nicolas Dupont-Aignan, er først­nevntes niese Marion Maréchal-Le Pen, den yngste parlamentarikeren i Frankrikes historie, som representerer Front National i annet­kammeret. Stefano Montefiori hadde søndag et intervju på trykk med henne i Corriere della Sera (side 5, papir).

Front Nationals parlaments­medlem Marion Maréchal-Le Pen under en presse­konferanse i Paris den 29. april 2017. Foto: Charles Platiau / Reuters / Scanpix (utsnitt).

Paris-korrespondenten møtte Le Pen den yngre i Salons Hoche i Paris, hvor det nærmest var bryllups­stemning mellom Front National og det gaullistiske partiet Debout la France da de to kunngjorde alliansen. Og de Gaulle dukket da også opp i samtalen.

Corriere della Sera: I president­valgets første runde fikk gaullisten Dupont-Aignan 1,7 millioner stemmer, en oppslutning på 4,7 prosent, og nå lover dere ham jobben som stats­minister. Hvorfor er dere så glade for denne avtalen?

Marion Maréchal-Le Pen: Det er et historisk øye­blikk og et vende­punkt som stad­fester hva som er den virkelige skille­linjen: mellom dem som fortsatt vil forsvare ideen om nasjonen, og dem som er rede til å oppløse den med globaliseringen. Marine Le Pen og Dupont-Aignan kjemper sammen for at Frankrike skal overleve, mens Emmanuel Macron vil oppløse Frankrike i Europa.

Hvor viktig er det at dere ikke er alene lenger?

Svært viktig. I disse årene har vi hatt øyeblikk av tretthet, til og med også av desperasjon, så idet noen endelig viser tegn til uavhengighet og krysser barrièren av demonisering mot oss, er det normalt at det utløser entusiasme.

Marion er ikke beskjeden: Front National er større gaullister enn sine allierte:

Det er vi i Front National som er general de Gaulles arvtagere i dag.

I den grad hun og parti­fellene klarer å over­bevise de tradisjons­bundne delene av befolkningen om det samme, vekker de kanskje et Frankrike som mange nærmest hadde avskrevet. I så fall kan veien til makten bli kort.

I første omgang vil velgerne bli beroliget av at partiet har evne til å samarbeide, mener unge Le Pen. Intervjueren lurer på hva konsekvensene kan bli av en mindre kompromissløs linje.

Utmelding av EU og euroen, tradisjonelt blant deres sterkeste kort, ser ut til å ha blitt lagt på is. Går dere tilbake på Frexit?

Nei, men det vi sier nå, er at valuta­spørsmålet ikke er det eneste økonomiske problemet vi har i Frankrike. Marine Le Pen vil avvente de andre valgene som skal holdes i Europa i 2018, i særdeleshet det italienske, for å kunne gjøre regning med støtte fra våre allierte, som allerede er svært sterke. Da vil vi begynne å forhandle på europeisk nivå om spørsmål som utleie av arbeids­kraft, den nasjonale lovgivningens suverenitet overfor den europeiske, samt adgangen til økonomisk proteksjon­isme, men også om euro­spørs­målet. Deretter vil Marine Le Pen henvende seg til fransk­mennene i folke­avstemning: Er dere fornøyd med denne reforhandlede versjonen av EU, eller vil dere forlate unionen? Det vil uansett bli en lang, demokratisk prosess. Det vil ta måneder eller år.

Montefiori ber henne utdype hvorfor Italia er viktig.

Italia er et stort land, og vi regner med valg­suksess for våre allierte, som Liga Nord og kanskje andre som i praksis er allierte, da de har den samme suverenitets­linjen som oss.

Hentyder De til Femstjerners­bevegelsen?

Hvorfor ikke. Som Frankrikes statsleder kommer Marine Le Pen til å fremme gjen­opp­rettelsen av Europa. I hennes kjølvann vil andre ledere og andre land, som Italia, kunne bli våre partnere.

Og da er det naturligvis Charles de Gaulles idé om nasjonenes Europa hun tenker på.

Front Nationals internasjonale strategi må sies å være svært ambisiøs:

Skuer dere foruten Italia og til øst­euro­peiske land som Ungarn og Polen, som begge er svært kritiske til EU i sin nåværende form?

Selvsagt. I dag finnes det to skarpe skille­linjer tvers gjennom EU: den økonomiske mellom nord og sør, altså euroens vinnere og tapere, samt den identitære mellom øst­euro­peerne som er imot EUs migrasjons­politikk, og Tyskland, som forsvarer masse­inn­vandringen. Marine Le Pen vil ta ledelsen i en allianse mellom de sør­euro­peiske landene som har tapt stort på euroen, og de øst­euro­peiske landene som har tapt stort i migrasjons­politikken.

Disse tunge faktorene – fellesvalutaen og demografien – er ikke noe som vil bli uviktig over natten, og med det kan Front Nationals strategi vise seg å bli slag­kraftig. De tenker åpen­bart lenger enn til først­kommende søndag, hvor mange tar det for gitt at Macron lett vil vinne. I den grad opp­slutning er en forholdsvis stabil ting, vil han trolig det. Men historien har også sett eksempler på at opp­slutning er en boble som kan sprekke.

I fravær av en nål i form av ytre omstendig­heter som stikker hull på boblen, må fransk­mennene finne frem sin egen nål når de står i valg­lokalet om seks dager. I motsatt fall vinner Macron denne gangen. Men gitt at han neppe vil lykkes noe særlig bedre med å løse Frankrikes fundamentale problemer enn hans tidligere sjef François Hollande har gjort, ligger alt i så fall til rette for at Le Pen vil stå sterkt i 2022.

De gamle partiene sviktet, og eventyr­prinsen man omfavnet av ren desperasjon uten å tro noe særlig på det, vil ha sviktet. I den grad Macron vil bringe tankene hen på en tom dress, vil øynene falle på the last woman standing.