Hanne Tolg Bildet: Vi liker å få vite litt mer detaljer om hvor folk er fra …
I dag ble jeg utsatt for britisk rasisme. En mann spurte etter et par minutters samtale hvor jeg «egentlig» var fra. Han greide ikke å plassere aksenten min og trakk den rasistiske konklusjonen at jeg var utlending. Jeg burde ha følt meg krenket, selvsagt, men jeg visste jo ikke at Oxford University hadde bestemt at slike spørsmål var tegn på rasisme, for jeg leste ikke artikkelen om saken før jeg kom hjem. Men neste gang skal jeg være forberedt. Jeg får trene på et krenket ansiktsuttrykk.
Ifølge snøfnuggene ved Oxford University er det også rasistisk å unngå øyekontakt.
Avoiding making eye contact with someone or asking where they are originally from have been deemed as racist micro-aggressions in a newsletter issued by Oxford University. The institution’s Equality and Diversity Unit states these two common behaviours could potentially cause the listener ‘mental ill-health’.
The Trinity term newsletter claims asking someone where they are ‘originally’ from implies that the questioner does not believe they are British.
Ettersom jeg er norsk, så gikk ikke dette så fryktelig inn på meg. Men tenk om jeg hadde kommet fra Nigeria eller Jamaica? Da burde jeg vel hatt rett til å føle meg støtt, eller hva? For da ville jeg hatt mer krav på å bli oppfattet som britisk. Av en eller annen grunn.
Dette kravet gjelder ikke for hvite europeere, selvsagt. For oss er det greit å komme fra de landene vi gjør. Men det er noe med denne tanken på at folk med annet pigment eller en annen kultur på en måte skal forventes å føle seg underlegne ved å si hvor de er fra. For tenk om de er født her i Storbritannia! Jeg har en venn som alltid har hatt denne problemstillingen, hvis man kan kalle det dét. Han pleide å si at han var fra den lokale byen her, men la til at foreldrene var fra Irak. Problem solved.
Men nå leter man med lys og lykte etter ting som kan oppfattes som krenkende. Snøfnuggene som studerer ved universitetene blir ikke forberedt på det virkelige liv på denne måten. Hvordan skal de greie seg på steder her i verden hvor det ikke er unisex-toaletter eller psykologer på standby? Hva skal vi med jusstudenter som får tillatelse til å droppe forelesninger som inneholder saker om grov vold? Eller teologistudenter som studerer korsfestelsen, men kan få slippe hvis de finner det for stressende? Hva med veterinærstudenter som får advarsler om at de vil se døde dyr?
The Trinity term newsletter also mentions ‘not speaking directly to people’ and ‘jokes drawing attention to someone’s difference’ as possible forms of everyday racism. It says people doing these things are often ‘well-meaning’, but insists they are still reinforcing negative stereotypes and making people feel like they ‘do not belong’.
Som om det ikke var nok å påpeke vår «ubevisste rasisme», oppfordres det også til å rapportere om slike saker. Her skal vi se kurvene for hatkriminalitet gå rett til værs!
Professor Frank Furedi, forfatteren av «What’s Happened To The University», ber Oxford om å ‘wake up to reality’. Furedi sier at slike råd om å unngå «mikroaggresjon» skjer på nær sagt alle universiteter i USA. Men at dette er nokså nytt i Storbritannia.
Norge følger vel snart etter?
