To politimenn i balaklava’er står på taket av bilen sin på Champs Élysées torsdag 20. april. Foto: Christian Hartmann/Reuters/Scanpix

Når terror­angrepene kommer så tett, henfaller folk til en apatisk tilstand av tretthet. De klamrer seg til normaliteten, tar sine forholds­regler, og satser på at de selv ikke rammes neste gang heller.

Denne formen for resignasjon er på en måte et selv­forsvar. For hvordan skulle man klare å få unna sine daglige gjøremål og forplikt­elser overfor jobb og familie, hvis man tenkte over terror­trusselen fra morgen til kveld?

Konsekvensen er at det til slutt ikke er noen som tenker lenger. Mentalt punch-drunk står man knapt på de intellekt­uelle bena. Hukommelsen er det ingen som husker hvor ble av.

La oss se litt på det som er skjedd i og rundt Paris i tiden etter 2015 – et år hvis inngang ble blodig markert av angrepene på Charlie Hebdo og det jødiske super­markedet, og hvis utgang ble enda blodigere markert av Bataclan og de andre åstedene for terror­angrepene i november.

Om kvelden den 13. juni 2016 ble politi­ekteparet Jean-Baptiste Salvaing og Jessica Schneider kniv­drept i sitt hjem i Magnan­ville like vest for Paris. Den 25 år gamle ugjernings­mannen, Larossi Abballa, fransk stats­borger av marokkansk opprinnelse, var fem år tidligere blitt arrestert for deltagelse i en islamist­gruppe som rekrutterte utenlands­krigere. IS tok æren for angrepet, som var i tråd med oppfordringer fra Abu Bakr al-Baghdadi. Abballa barrikaderte seg i huset til ofrene, og begynte å sende live-opptak på Facebook, hvor han sverget troskap til IS innen politiet stormet huset, drepte ham, og tok hånd om det myrdede ekte­parets tre år gamle barn. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med ham ennå», sa morderen, som hadde vært under politi­overvåkning, men ikke var det lenger.

Den 3. februar 2017 ble en gruppe på tre soldater som stod på vakt i nærheten av Louvre-museet i Paris, angrepet med machete av den «Allahu akbar»-ropende egyptiske stats­borgeren Abdullah Reda al-Hamamy (29), som klarte å skade en av soldatene innen han selv ble skutt i magen av en annen soldat. Overfalls­mannen, som befant seg i landet på turist­visum, hadde også til hensikt å ta seg inn i museet og skade kunst­verker som et symbolsk angrep på Frankrike. Kort tid innen angrepet postet han en solidaritets­melding til IS på Twitter. Etter­forskningen brakte på det rene at han hadde vist terror­sympati på nettet tidligere.

Tidlig om morgenen den 18. mars 2017 skjøt og skadet den 39 år gamle Ziyed Ben Belgacem, en fransk­født muslim av nord­afrikansk opphav, en kvinnelig politi­betjent med luft­pistol under en trafikkontroll i Paris-forstaden Garges-lès-Gonesse. Han stakk deretter av, for siden å gå til et nytt angrep på Orly-fly­plassen halvannen time senere. I avgangs­hallen i den søndre terminalen angrep han en gruppe på tre soldater. Han slo ned en kvinnelig soldat, fravristet henne geværet, og påkalte Allah innen han ble drept av de to andre soldatene. Belgacem var kjent for sikker­hets­myndig­hetene som radikalisert islamist, og befant seg på S-lister over farlige personer.

Og i går skjedde altså det hittil mest spektakulære angrepet – ikke fordi det var blodigst, men fordi terroristen lyktes i å drepe en politimann på Avenue des Champs-Élysées – parade­gaten fremfor noen i Paris, berømt over hele verden og et av de mest kjente symbolene på Europa.

Når man slutter å huske og gir avkall på å tenke, ser man heller ikke bildet som disse punktene avtegner: Islamistene har gått til krig mot fransk politi. Det er en situasjon som er velkjent fra Irak, hvor politiet av islamistene anses som det vantro Vestens lakeier.

Problemet er altså at Irak er kommet hjem – på mer enn én måte. Angrep på kristen­heten fore­kommer også, vanligvis symbolske, men også blodige: Den 26. juli 2016 fikk den 85 år gamle presten Jacque Hamel halsen over­skåret av 19-åringene Adel Kermiche og Abdel Malik Petitjean, som begge hadde sverget troskap til IS.

Islamistene i Frankrike stiller i lengden kanskje ikke så mye dårligere enn sine kolleger i Irak, for de kan trekke veksler på en enorm muslimsk ungdoms­befolkning i forstedene fra helvete. De hater politiet fra før, og kan sømløst ta steget fra vanlige kriminelle til Allah-soldater med en sak å dø for.

Og politiet i Frankrike stiller i lengden kanskje ikke så mye bedre enn sine kolleger i Irak, for de har hverken amerikanerne eller peshmergaene til å hjelpe seg. De må dessuten svare for et lovverk, en profesjonell standard og en offentlighet som deres irakiske kolleger ikke har.

Det var i 2014 av IS-talsmann al-Adnani oppfordret til å angripe menn og kvinner i uniform. Og det er hans disipler som har initiativet. De kan trappe opp denne krigen mot fransk politi enda mer, når de vil. Det passer desto bedre etterhvert som IS taper terreng på slag­marken i Midtøsten.

I Frankrike sitter en liten hær på 16.000 personer som myndig­hetene regner som farlige, men ikke desto mindre behandler med retts­statens metoder. Det var kanskje på tide at man behandlet dem som den militære trusselen de er. Det som står på spill, er livet, sikkerheten, gatene, kunsten, kristen­dommen… Man kan handle resolutt i dag, eller utkjempe en enda mer blodig krig for en eksistensielt truet sivilisasjon i morgen. Valget burde være lett, men er det tilsyne­latende ikke.