Hvordan er det mulig ikke å forakte det svenske establishment, som nok en gang går til Nobelmiddagen idet de later som om noen helt bestemte politikere og velgere ikke finnes?

Aftonbladet skriver at det er en «skandale» at ikke Bob Dylan er med. Men er ikke den største skandalen at Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson eller andre representanter for SD heller ikke i år er blitt invitert til Nobelfesten?

På etterlysning i avisens live-blogg svares det bare at man «inte har sett honom». Og de innbudte kommentatorene forteller om hvor ledig og utvungen stemningen er under disse middagene.

Begrunnelsen for forbigåelsen er denne gangen at Alfred Nobel i sitt testamente skrev at «intet afseende fästes vid någon slags nationalitetstillhörighet», en frase som for intellektuelt redelige mennesker er vanskelig å bruke bare mot SD-medlemmer. Kanskje var det en desperat nødløsning for å unngå den sedvanlige hysteriske selvmotsigelsen at man må respektere alle menneskers like verdi – ja, bortsett fra hvis de er sverigedemokrater, da.

Det hjelper tilsynelatende ikke at SD har en sjuendedel av representantene i Riksdagen eller at de i følge noen meningsmålinger kan bli Sveriges største parti ved neste valg. Man skal hardnakket fortsette å late som om virligheten er en annen. Ekstra pinlig er det naturligvis at SD-representanten Björn Söder er Riksdagens andre visepresident.

Det er noe ekstremt hyklersk med den svenske pynteligheten. Man leser Avpixlat i smug hjemme, og ute akker man seg over hvor skrekkelige «hatsajten» er. Man har en mening til privat bruk, og en annen til offentlig. Hvor sunt er dette dobbeltlivet i det lange løp?