Relativisme og normløshet går sammen. I relativismen er alt like gyldig, hvilket over tid betyr at ingenting er mer gyldig enn noe annet. Dermed får vi normløshet. Den inntrer estetisk og moralsk. Kulturlivet har ikke forstått hvor undergravende normløsheten i kunstlivet har vært. Det finnes ingen standard å måle verkene ut fra. Flerkulturen har relativisme som innarbeidet verktøy: Ingen kultur er bedre enn andre. Det får konsekvenser for museene og synet på historien: Hvordan kan man si at en fortolkning er bedre enn den andre?