Da Mari Slaattelid dukket opp i det norske kunstfeltet på starten av 90-tallet, var den postmoderne tenkningen godt i gang med å rasere fornuften, verdigrunnlaget, sannhetsbegrepet og historie- forståelsen. For en kunstner var det ikke så enkelt å orientere seg i dette kaoset. Men det første kunstnerne festet seg ved, var at kunsthistorien var […]

Logg inn for å lese videre (abonnenter).

Støtt uavhengige nyheter!

Bli abonnent

Pluss-artikler blir åpnet 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.