Da Mari Slaattelid dukket opp i det norske kunstfeltet på starten av 90-tallet, var den postmoderne tenkningen godt i gang med å rasere fornuften, verdigrunnlaget, sannhetsbegrepet og historie- forståelsen. For en kunstner var det ikke så enkelt å orientere seg i dette kaoset. Men det første kunstnerne festet seg ved, var at kunsthistorien var […]
Bli abonnent eller logg inn – hvis du allerede er abonnent – for å lese denne artikkelen. Pluss-artikler blir frigitt 24 timer etter publisering. Arkiverte artikler er forbeholdt abonnenter.
