En dag så jeg et Photoshop-manipulert bilde på Facebook. En sint, stirrende mann med skjegg holdt en plakat med teksten: «Halshugg dem som sier at islam er en voldelig religion.» Jeg lo hjertelig av denne elegante og veldig treffende beskrivelsen av den bitre virkeligheten. Men latteren ble sittende fast i halsen da jeg plutselig oppdaget et bilde av meg selv med teksten «Wanted Dead.»

Bakgrunnen for denne oppfordringen til å drepe meg var et foredrag jeg hadde holdt i Kairo den 4. juni 2013. Temaet var religiøs fascisme i Egypt. Jeg forsvarte her påstanden om at det ikke var med Det muslimske brorskapets fremvekst at fascistisk tankegods ble en del av islam, men at grunnlaget allerede var lagt i islams tidlige historie. Jeg forklarte at islam hadde gjort slutt på det religiøse mangfoldet på Den arabiske halvøy, at den forlangte ubetinget lydighet av sine tilhengere, ikke tålte avvikende meninger og at den strebet etter verdensherredømme. Siden denne åndelige innstillingen i islam er mer fremtredende enn andre sider ved religionen, kan man derfor snakke om «islamo-fascisme.»

Hamed Abdel-Samad

En video med de provoserende påstandene i foredraget mitt ble offentliggjort på nettet, hvor den ble gjenstand for heftig diskusjon. Kort tid etter møttes en gruppe islamske lærde for å avkrefte påstandene mine på direktesendt TV. Etter å ha sitert tallrike eksempler fra Koranen og profetens liv som skulle bevise at islam aksepterer mangfold og andre meninger, diskuterte de hvordan jeg skulle straffes for å ha fornærmet islam. Dommen falt raskt og enstemmig: Jeg skulle drepes! Men det hersket uenighet om hvordan det skulle skje, og om hvem som skulle besørge min død. En sa at man burde gi meg muligheten til å vise anger og vende tilbake til islam. Først hvis jeg avviste dette, skulle jeg drepes. En professor fra det velrenommerte al-Azhar-universitetet, så vel som lederen for terrorbevegelsen al-Jama’ah al-Islamiyah, krevde min øyeblikkelige død. Fordi jeg også hadde fornærmet profeten, hjalp ingen anger, og noen offisiell kunngjøring av at jeg var et fritt mål for nedskyting var heller ikke nødvendig. Til støtte for dette nevnte den universitetslærde en historie fra Muhammeds liv: Profeten oppdaget en gang en myrdet kvinne foran moskeen sin. Han spurte de bedende om hvem som hadde drept henne. En blind mann reiste seg og sa: «Jeg har drept henne, Guds profet! Hun er min slavinne. Jeg har to barn med henne, og de er som to perler. Men i går fornærmet hun deg, Guds profet! Jeg oppfordret henne til ikke å snakke stygt om deg mer, men hun gjentok det hun hadde sagt. Det kunne jeg ikke tåle, og derfor slo jeg henne i hjel.» Da sa Muhammed: «Dere er mine vitner på at denne kvinnens blod er utgytt med rette!»

Denne historien blir fortsatt sitert når islamister har behov for å rettferdiggjøre hvorfor det etter deres oppfatning er legitimt å straffe en person som har fornærmet profeten – på stedet, uten rettergang eller mulighet til forsvar.

Det tok ikke lang tid før den innflytelsesrike egyptiske salafisten Abu-Ishaq al-Huwayni uttalte seg på TV om saken min. Al-Huwayni oppholder seg ofte i Tyskland for å utdanne salafister. Konvertitten Pierre Vogel (bildet) er blant elevene hans. Al-Huwayni forkynte at det fra nå og i all evighet var blodhevnens prinsipp som gjaldt mellom oss.

Alle disse lærde beveger seg i så lukkede ideologiske kretser at de overhodet ikke merket at de kun bekreftet påstanden min med dommen sin. De forguder sin «fører» Muhammed så sterkt at de vil drepe enhver som angriper ham, om det så bare er verbalt. De mener at de har lov til å drepe enhver som tenker annerledes om det som er hellig for dem. Hva annet skal man kalle det enn «islamsk fascisme»?

Selv etter egyptisk rett skal personer som har oppfordret til å drepe meg, normalt anholdes umiddelbart. Men akkurat disse fundamentalistene trengte daværende president Mursi for å avskrekke motstanderne sine. Den samme professoren ved al-Azhar som hadde krevd at jeg skulle drepes, hadde noen få uker i forveien oppfordret til å drepe opposisjonspolitikeren Mohamed al-Baradei. Heller ikke da ble det grepet inn.

I mitt tilfelle spredde drapsoppfordringen seg på nettet med urovekkende hastighet. I Tunisia ble videoen med foredraget mitt misbrukt av islamister til å sverte all sekulær opposisjon i landet. Ytringene mine ble gjort til fellesnevner for alle kritiske røster for å stoppe munnen på dem. Mottoet var: Enhver rettroende muslim må reise seg imot dem som setter likhetstegn mellom islam og fascisme.

Etter foredraget måtte jeg gå under jorden i noen uker, og etter at jeg kom tilbake til Tyskland har jeg levd under politibeskyttelse. Også i Tyskland er det mange fanatikere som ønsker min død. Tysklands daværende utenriksminister Guido Westerwelle fordømte drapstruslene mot meg, og oppfordret den egyptiske regjeringen til å sørge for min sikkerhet.

Bare en uke senere ble Assem Abdel-Maged (i midten på bildet), en av hetserne som hadde krevd min død, invitert til et arrangement av president Mursi, som omfavnet ham foran kamera. Likevel snakket Westerwelle om «tilbakeslag for demokratiet» da Mursi ble avsatt av hæren. Hvis man skulle redusere demokratiet til eksistensen av frie valg, så hadde den daværende utenriksministeren rett. Men demokratiet er mye mer. Det er en politisk kultur og åndelig innstilling som Mursi og muslimbrødrene var, og stadig er, lysår unna.

Men likevel: Etter Mursis fall ble det utstedt arrestordre mot to av hetserne. De tre TV-kanalene som hadde spredt oppfordringen til mord, ble stengt ved et militært dekret. Det er ikke uten en viss ironi at bildet av Assem Abdel-Maged ble offentliggjort i regjeringsorganet Al-Ahram under overskriften «Wanted.»

Ikke desto mindre mottar jeg stadig drapstrusler. For fanatikere er ikke bare farlige når de er ved makten, tvert imot. Islamister som opplever motstand og ser på seg selv som ofre, er mye farligere og mer uberegnelige. Selv er jeg ikke redd. Jeg skriver fortsatt, og holder stadig foredrag. Jeg er bare bekymret for den egyptiske familien min, som nå blir gjenstand for trusler og fornærmelser. Fanatikerne kan innskrenke bevegelsesfriheten min, men tankene mine kan de ikke kvele. Hetskampanjen mot meg har gitt meg en større leserkrets i Egypt og andre arabiske land. Jeg får anerkjennelse og solidaritet i kretser som før var lukket for meg. Fra Tyskland, Sveits og Østerrike får jeg solidaritetserklæringer på e-post, mange tilbyr meg sågar å bo hjemme hos seg. Blant de mange Facebook-meldingene jeg får fra Egypt, er det særlig én fra en ung egypter som har gledet meg. Han skrev: Jeg takker terroristene for at de har gjort meg kjent med deg og tankene dine. Stå på!

Denne boken er en viktig del av det å «stå på» – selv om den bringer meg enda lenger inn i vepsebolet enn foredragene over temaet «islam og fascismen.» Men jo voldsommere reaksjoner som kommer, desto mer vil masken gli av det såkalte moderate islam, som angivelig lar seg forene med demokratiet.

I det følgende vil jeg sammenligne de totalitære elementene i islamismen og i fascismen. Ett kapittel er viet Det muslimske brorskapets grunnleggelse og utvikling, samt de tette ideologiske og programmessige forbindelsene det hadde til de fascistiske bevegelsene i Europa på 1920- og 1930-tallet. Muligens vil både reaksjonære og islamister protestere mot denne sammenligningen, og kanskje finne den støtende. Også mange anti-islamister og antifascister vil kanskje avvise den, etter eget forgodtbefinnende enten som en relativisering eller en overdrivelse av de respektive fenomenene. Det skjedde da historikeren Ernst Nolte midt på 1980-tallet satte spørsmålstegn ved det unike i Holocaust: «Endlösung» og konsentrasjonsleirene skal ha vært en reaksjon på Gulag og masseutryddelsene i Sovjetunionen. Filosofen Jürgen Habermas var en av dem som skarpt kritiserte denne sammenligningen. I den så Habermas en «revisjonisme», altså et forsøk på å fornye en tysk «nasjonal bevissthet» ved å riste av seg en «amoralisert fortid».

De fleste teoriene om totalitarismen bygger på en sammenligning mellom stalinismen og nasjonalsosialismen. Når det gjelder maktstrukturene og utryddelsesmetodene i disse totalitære systemene, er det tydelige sammenfall. Men en sammenligning av to fenomener eller systemer betyr ikke at man automatisk setter likhetstegn mellom dem.

Som jeg allerede har nevnt, virker det ved første øyekast ikke helt uproblematisk å overføre strukturer og basale utsagn fra den forholdsvis unge fascismen, på en over 1400 år gammel religion. Det blir enklere hvis man tar utgangspunkt i politisk islam, som oppstod omtrent samtidig med den europeiske fascismen, og herfra retter blikket mot fortiden og nåtiden. Akkurat som fascismen i Italia og Tyskland ikke oppstod av ingenting, men hadde røtter som går lenger tilbake, så finnes det slike røtter i islam også. Ett kapittel i denne boken handler derfor om islams grunnleggelse, og viser hvilken innflytelse ur-islam har på dagens politikk i den islamske verden. Jeg vil ta for meg tidligere ideologer og vise i hvilke faser av historien de har fått lydhør oppmerksomhet. Andre kapitler tar for seg «jihad»-prinsippet, sammenhengen mellom dette prinsippet og islamsk seksualmoral, terrorismen, den shiitiske fascismen og islamismen i Europa. Men jeg vil gjerne begynne med kjennetegnene på urfascismen, som uten videre også kan forstås som grunnprinsippene i politisk islam.

Forord til boken «Den islamske fascismen», som akkurat er utgitt på Document Forlag.