Yngve Kvistads kommentar til kong Olavs dåp i Rouen fortjener å bli husket: Olav meldte oss ikke bare inn i  det nye kristne Europa. Måten konger skulle velges på peker fremover mot demokratiet. Det samme gjør kristenretten.

Men i tillegg til Elias Blix og Petter Dass lurer jeg på om vi ikke også fikk det norske demokratiet på kjøpet.

Erkebiskop Øystein, den fremste forvalter av olavsarven, initierte en streng tronfølgelov som forutsatte kongens egnethet, og innførte landsdekkende representasjon av verdslige (bønder) og geistlige (biskoper) ved kongevalg. Dette første «storting» ville vært utenkelig uten ideen om en balanserende kirke- og kongemakt som holdt hverandre i sjakk slik at ingen makt ble absolutt.

Kristenretten, hvor mange har hørt ordet? Det er ett av de vesentligste i vår historie.

forbindelseslinjene mellom dåpen i Rouen, utformingen av Norges første grunnlov, Kristenretten – knesatt av Olav på Moster i 1024 – og videre inn i grunnloven fra 1814, inspirert av vinden som blåste over Europa etter den Franske revolusjonen.

Kristenretten betød humanisering av samfunnet, beskyttelse av de svakeste: handikappede barn ble ikke satt ut i skogen. I en større kontekst betød det at individet var i sentrum, ikke ætt og ære.

Dåpen i Rouen var begynnelsen på slutten for den gamle orden som satte ætten foran enkeltmennesket, æren foran individet.

Dette var vår innmeldelse i vestlig sivilisasjon. Hva er forholdet mellom Brussel og dette kristne Europa? Vi vet at Brussel ikke en gang vil ha kristne symboler på pengesedler. Kristendommen blir sett som noe partikulært, det er ikke lenger fundamentet. Hvordan går det da når æreskulturer er på vei inn i Europa? Forstår vi hva som skjedde for tusen år siden, vet vi å beskytte arven?

http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/tusen-aar-med-kristendom/a/23316585/