Det er ikke vanskelig å få øye på immigrasjonens drama nede på den italienske hælen, selv om man som ferierende ikke leter etter det. Langs veier og ved kafebord befinner det seg grupper av personer som ikke var der før. Fra jernbanestasjonen i Taranto, som ofte er første ankomsthavn på fastlandet, går ferden videre til Milano, som er blitt en slags pit-stop på veien mot Nord-Europa – i de fleste tilfeller uten at det legges igjen spor som knytter dem det gjelder til Italia. For dette transittlandet er det hovedsakelig tale om kaosadministrasjon, som er noe av en nasjonal spesialgren.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor økonomiske migranter gjør hva de kan for ikke å etterlate det eneste sikre, identifiserende sporet ved å unngå at fingertuppene kommer i kontakt med trykksverte. For hvis Italia først behandler dem som de politiske flyktningene de som regel ikke er, selv om de skulle ha fått et vanskeligere liv der de kommer fra, er det en oppholdstillatelse av fem års varighet som venter – uten legal mulighet til å krysse landegrenser i det samme tidsrommet, og med en levestandard som er lavere enn den som legalt eller illegalt kan oppnås på den andre siden av Alpene.

Grunnene til at Italia stikk i strid med Dublin-reglene ikke identifiserer personene som kommer, er litt mer komplekse. Det meste er jo komplekst i støvellandet. På den ene siden er det høyst forståelig at man lar migrantene passere, sånn at de blir noen andres permanente problem. På den andre siden gjør man en litt dårlig figur ved åpenlyst – de samme historiene er fortalt hundrevis av ganger – ikke å gjøre sin plikt. Hvis hensikten bare var å lure de andre europeiske landene, kunne fingeravtrykk tas, og en mindre pinlig administrativ flaskehals lages etter alle kunstens regler et annet sted i systemet.

Corriere della Seras reporter Alessandra Coppola skrev søndag (sidene 18-19, papir) om to sider ved et forhold som forklarer årsakssammenhengen litt bedre.

Fra et mottak i Ragusa på Sicilia er det blitt fortalt om forsøk på å ta fingeravtrykk med fysisk tvang. Folk har satt seg til motverge. Noen resultater av det har kunnet leses av på kroppen. Videoopptak er gjort av opptrinnene. Hvor lang er veien til advokater og menneskerettighetskarusellen?

En kilde i den italienske marinen sier det på denne måten: Tenk deg at du er ombord på et av skipene som deltar i redningsarbeidet i Middelhavet – et redningsarbeid som dertil utnyttes av menneskesmuglerne, idet de legger ut med enda dårligere farkoster enn før, vel vitende om at nødsignalene kan sendes tidlig. Idet migrantene er ombord på et italiensk fartøy, er de formelt på italiensk territorium allerede. Så intervju, fotografier og fingeravtrykk skal i prinsipp gjøres så snart som mulig. Men ombord er det ti ganger så mange migranter som det er soldater. Og blant migrantene er det en overvekt av unge menn.

Det er altså et spørsmål om potensiell vold. Fra eller mot en tallmessig overlegen menneskemengde. Forsøk på å tvinge et ti ganger større antall menn i sin beste alder til å gjøre noe de er uhyre motivert for ikke å gjøre, med alt å vinne og lite å tape, vil resultere i en formidabel motstand. For ikke selv å ende som hakkemat, måtte man gripe til våpen. Da går den første tekstmeldingen til fast jord, og kameraene står klare idet skipet legger til kai. Skandalen ville være et faktum: Italia skyter på migrantene. En mulighet alle i sitt stille sinn vet kan bli siste utvei idet den menneskelige oversvømmelsen ikke lenger bæres, og de politiske løsningene fortsetter å utebli.

For å unngå å gjøre slik en dårlig figur, velges minste motstands vei. Kanskje tar de fingeravtrykk på asylmottaket. Som om mulighetene skulle være stort bedre der. Og så er jo ikke asylmottakene lukkede. Folk forsvinner. Fortsettelse følger blant annet på et NAV-kontor nær deg. Der ligger også volden i luften, selv om styrkeforholdet kanskje ikke er ti til én, og der kan man enn så lenge betale seg bort fra problemene.