Har de skotske separatistene egentlig noen sjanse under folkeavstemningen hvor det skal tas stilling til Skottlands uavhengighet fra Storbritannia?

I utgangspunktet skulle man vel ikke tro det. Løsrivelsens talsmenn har ikke på noe tidspunkt ledet på meningsmålingene, og den andre sidens ledelse har mesteparten av tiden ligget mellom ti og tjue prosent.

Dertil kommer de mange usikkerhetsmomentene knyttet til uavhengighet, det være seg om medlemskap i NATO eller EU, valg av valuta (sterling, euro eller egen?), forsvaret av den nye staten, oljeressursene etc. En usikkerhet som forsterkes ved vissheten om at London vil gi Skottland en dårligst mulig deal.

Ikke desto mindre har kommentatorer i The Spectator nylig begynt å bli litt mindre sikre. Kanskje er det fordi et par meningsmålinger nylig har vist en ledelse på mindre enn ti prosent. Om dette siste skyldes tilfeldigheter, er vanskelig å si. I den grad det ikke er det, spekuleres det nå i om ikke unionens talsmenn har mislyktes i å fremheve det positive ved å bli.

Det burde ikke være noen vanskelig jobb. Man deler en øy, et språk og et syn på verden, og familiebåndene til England er mange. Det siste er litt som mellom Nord- og Sør-Italia.

Resultatet den 18. september er ikke uten relevans for resten av Europa. I november er det Catalonia som skal ta stilling til det samme spørsmålet, om enn den folkeavstemningen, til forskjell fra skottenes, ikke holdes i samforståelse med resten av staten de er med i.

Man skulle uansett tro at det var separatistene som hadde den største byrden med å overbevise om de positive sidene ved sitt alternativ. Man vet hva man har, men ikke hva man får.

De økonomiske konsekvensene av å gå sin vei, er sannsynligvis negative. Er lysten på uavhengighet så stor at lommeboken ikke får siste ord? Det er vanskelig å se hvilke fordeler som kan oppveie det forventede økonomiske tapet. Skulle den skotske nasjonalfølelsen være så sterk?