Antirasistisk Senter ved Shoaib Sultan og Minotenk ved Linda Alzaghari spiller poker i stedet for å føre en åpen debatt.

I poker gjelder det å bløffe.

Hvis man blir avslørt er fallhøyden stor.

I et åpent samfunn er det frie borgere som avgjør om argumenter holder vann.

Men ikke i et lukket.

Den verden som Antirasistisk senter, Minotenk, Radikalportal.no og Vepsen.org arbeider mot, er lukket.

Hvis de lykkes vil det ikke lenger være noen til å avsløre at de bløffer.

For å nå dit tar de alle midler i bruk. Å dra nazi-kortet er deres trumf. Men bare så lenge folk tror på den.

I tilfelle Document tidsskrift har folk anledning til å sjekke selv.

Men ikke den dagen folk aksepterer stemplingen og tar den for god fisk. Da oppstår facebook-grupper som i Sverige, der postbud nekter å bære ut valgkampmateriell for Sverigedemokratene. Det er en logisk følge av den propagandaen som drives. Antirasistisk senter og de andre følger akkurat samme mønster. Det gjelder å sette toget i bevegelse.

I Norge har ”toget” en mørk side: 22/7. Det er det mest sensitive temaet man kan trekke inn i en politisk debatt. Også det kortet trekker Shoaib Sultan. Document skal ha krenket minnet  ved at det ligger en rød rose på tegningen. 22/7-kortet er den ultimate krenkelsen i det nye Norge. Det vet Sultan godt. Han vet hva han gjør.

Han vet også at den røde rosen har vært Arbeiderpartiets symbol i årtier. Men det unnlater han å nevne. Dermed slår han to fluer med et smekk; han får omdirigert en politisk kritikk av Arbeiderpartiet til å bli et angrep på minnet om 22/7. Det er snedig og ikke så lite kynisk.

Men Shoaib ”glemmer” at det finnes en betydelig motstand mot denne koblingen. Folk ønsker ikke at minnet om 22/7 skal bety at de er kollektiv innmeldt i Arbeiderpartiet. Man skal være temmelig døv for ikke å ha fått med seg denne motstanden.

Men i Sultans verden ligger det implisitt at de er identiske. Hans kobling til nazisme er emosjonell utpressing av leserne. Det er et skremmeskudd mot alle som våger å opponere mot at det er likhetstegn mellom Arbeiderpartiet og 22/7.

Det er en type kynisk retorikk som forgifter alt ordskifte.

Det går faktisk utmerket an å ta 22/7 på alvor og være motstander av Arbeiderpartiet.

Bruken av nazismen som slagvåpen er et forsøk på å bemektige seg historien om Europas mektigste kapitell til eget formål. Har ikke ARS tenkt over at det finnes ganske mye kunnskap blant folk om nazisme? Eller tror de bløffen virker bare den er stor nok?

Den dagen folk kjøper en slik bløff er det goodbye ytringsfrihet.

Da er det opp til den til enhver tid sittende ledelse i Ap, LO og alle dets  tilliggende herligheter å identifisere hva som er krenkelse. Den oppmerksomme leser vil for lengst ha registrert at det er samme selvrettferdige harme som islamistene dyrker.

Det er det kritikken av Documents forside handler om.

Kritikken er en stråmann. Ikke med ett ord nevner  noen av dem hva som står mellom permene. Er ikke det å snyte leserne? Folk bør  ta dem på ordet og finne ut selv hvem som har rett.

I Dagbladets papirutgave