At vi er i stand til å finne sannheten forutsetter den frie bruk av assosiasjoner. Det lyder selvsagt, men i dag er medier og de som styrer offentligheten opptatt av å styre våre assosiasjoner på en måte som er den samme autoritære opplysning som gjorde eksessene i den franske revolusjon mulig.

Det har skjedd et brudd med tradisjonen, og det har vært proklamert offentlig; grunnloven er endret, verdigrunnlaget er endret.

Alt beskrives som fremskritt. Ingen vil snakke om bruddet. At noe blir borte. At dette tapet har konsekvenser.

Frigjøring

Psykoanalysen slik Sigmund Freud utviklet den bygget på den frie assosiasjon. Når mennesket assosierte fritt ville det avsløre hva som egentlig rørte seg i underbevisstheten. Det forutsetter at man stoler på samtalepartneren og tør å si hva som faller en inn.

Freud var inne på noe. Assosiasjonsrekker forteller noe om oss. Det forteller også noe om kulturen og samfunnet individet lever i.

Vi kjenner uttrykket «slip of the tongue», forsnakkelse. Pene mennesker kunne stundom si ting som ikke passet med fasaden.

Ord kan også vedbli å klinge i hukommelsen lenge etter at de er uttalt, og komme tilbake til oss når vi støter på noe, og dette «noe» kan være noe som ved første øyekast ikke har noe med de lagrede ordene å gjøre. Det er da man får følelsen av at Shakespeares ord er sanne «we are such stuff as dreams are made of».

Det er min fornemmelse at dagens moderne mennesker har gått glipp av noe av den formative dannelsen som gjør slike koblinger til en berikelse.

Lavastrøm

Kultur er noe merkelig. Det forutsetter en lavastrøm av tanker, ord og handlinger som avleirer seg og flyter i underbevisstheten på nye generasjoner.

Den digitale og elektroniske tidsalderen betyr en ekspansjon av kunnskapsfeltet og underholdningsfeltet som gjør tradisjonen vanskelig å få øye på. Mange unge vokser i dag opp uten å vite at den finnes, at det også finnes hemmelige undergrunner av tanker og retninger, hvor mennesker inngår i assosiative forbindelser, ofte med århunderers mellomrom. Dette er et av de store mysterier; hvordan tanker eller kunstnere dukker opp som er helt ute av synk med tiden de lever i, og hvordan deres liv og verk blir som fremadskutte lyn som blir «sett» av noen som fødes generasjoner senere.

Frakobling

Men et annet fenomen burde oppta oss: Eliten som styrer oss har de siste tiår gjort det til en politisk oppgave å demontere, eller frakoble oss fra den tradisjonen som har opprettholdt foregående generasjoner. Det gjøres mer eller mindre aktivt. Utgangspunktet er som oftest at befolkningen blir mer variert. Det kommer mange mennesker for hvem den europeiske kultur er fremmed, dvs den blir vanskelig å tilegne seg.

Eliten forsøker å danne et nytt grunnlag for fellesskapet. Man baserer det på universelle verdier. Vår egen fortid beholdes bare som en referanse. I Grunnloven vises det til den kristne og humanistiske kulturarven. Men det er en bekjennelse uten gjennomslag siden man samtidig har fjernet forbindelsen til menneskene som skapte denne arven. Kunnskap om dem er én ting, å tro på dem og deres verk er noe annet.

Man kan ikke få det ene uten å ta med det andre. Man kan ikke skumme fløten av historien og tro at den vil bære en.

Denne dumhet er åpenbar når man først ser den på avstand, med avklart blikk.

Kompensasjon

Eliten som på denne måten forsøker å heise seg selv opp etter håret, gjør også noe annet: Siden man har kuttet båndene til tradisjonen blir den en trussel. Menneskene kan jo der finne åndelig næring som kan sette dem opp mot de rådende tanker.

Det gjelder derfor å bruke den assosiative kraft til å skape assosiasjonsrekker i folks hoder som føder de riktige tanker.

Den autoritære tendensen er i dag synlig i alle vestlige samfunn. En bestemt hånd forteller deg hva du skal, ikke bare mene, men tenke og helst føle.

Fåfengt

Med tradisjonens grunn under føttene er det lett å forstå at dagens elite må kompensere for hva den har mistet. Det er en underlig situasjon; man kaster det som før var det mest dyrebare ut av vinduet; Friheten er ikke noe man proklamerer, det er noe tilkjempet. Hvis man ikke forstår hva det har kostet har man dårlige odds for å bevare den. Spesielt under radikalt endrede forhold.

Elitens oppførsel er en «folly», en dumskap uten sidestykke. Hvilken elite kaster barnet ut med badevannet?

Avskaffelsen av tradisjonen avdekker et behov for kontroll. Eliten stoler ikke lenger på folket det leder/bestyrer. Dette fremgår helt åpent av stortingsmeldinger og handlingsplaner vedtatt av regjeringen.

Slik får implanteringen av universelle menneskerettigheter i Grunnloven noe tvetydig ved seg. De uttrykker et tap av tradisjon og samtidig en ambivalens til folket; det er ikke til å stole på. Eliten må gardere seg.

Vendepunkt

Forsøket er dømt til å mislykkes. Men det er ingen som vet hva resultatet vil bli.

Man kan ikke eksperimentere med samfunnet og tror at alt skal bli som før, hvis det viser seg at det ikke fungerer.

Jeg innbiller meg at mye vil endre seg den dagen menneskene forstår at det er de selv som må ordne opp. Hvor vil de da stå? Hvilket grunnlag vil de ha?

Å bli menneske

Samfunnet er blitt kaotisk, og mange har mistet, eller aldri fått lære hva virkelig dannelse er. Det tar kanskje et langt liv før man forstår det; at mennesker man møtte, ord man leste, sanger man lyttet til, eller måtte lære, til sammen gjorde deg til menneske.

Dette er stikk motsatt Rosseau, som tror at mennesket fødes ubesudlet og at det er kulturen og samfunnet som forurenser det. Hvis bare samfunnet renses, vil det naturlige menneske kunne utfolde seg.

Men forbedringen av samfunnet har ikke gjort oss lykkeligere, og ikke forbedret menneskene.

I bunn og grunn er det sosialdemokratiets største krise.