Nina Hjerpset-Østlie Den konservative redaktøren og aktivisten Ezra Levant er tildelt Trykkefrihedsselskapets Sappho-pris for 2014. Prisen blir passende nok delt ut i Danmark, hvor saken opprinnelig startet.
Canadiske Levant ble internasjonalt kjent som følge av at lederen for en muslimsk organisasjon i Calgary, Syed Soharwardy, i 2006 klaget ham inn for en av landets menneskerettskommisjoner for å ha publisert Muhammed-karikaturene i sitt magasin “Western Standard”. Menneskerettighetskommisjonen i Alberta (AHRC) bestemte seg for å etterforske saken, anklaget deretter Levant for “ulovlig diskriminering” og kalte ham inn til høring i 2008.
De canadiske menneskerettighetskommisjonene er noe så spesielt som et parallelt rettssystem. De er et eksempel på hva som skjer når det politisk korrekte får frie hender: det ender i tale- og tankekontroll. Fordi kommisjonene som regel befattet seg med utgrupper og enkeltindivider med politiske sympatier de aller fleste har lite til overs for, hadde kommisjonenes virksomhet og høyst tvilsomme domsavsigelser pågått relativt ubemerket i offentligheten. Med innkallingen av Levant kom deres stille tilværelse snart til å endre seg.
Kommisjonene (HRC) ble opprinnelig nedsatt i 60 og 70 årene for å behandle saker der enkeltindivider ble utsatt for faktisk diskriminering, f.eks. på arbeids- og boligmarkedet. Fordi det var vanskelig å få medhold ved vanlig strafferett hva gjelder ytringer, eventuell diskriminering og krenkelse samt at bevisbyrden ligger på saksøker, ble bevisbyrden for å få en sak inn for HRC senket betraktelig i forhold til gjeldende juridiske prinsipper. Som en følge av at kommisjonene fikk autorisasjon til å benytte Canadas Menneskerettighetserklærings seksjon 13, ble bevisbyrden for anklager praktisk talt ikke-eksisterende.
For ifølge seksjon 13 regnes ytringer som diskriminerende og straffbare dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt. Det er følgelig ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade teller heller ikke som bevis i disse sakene. Alt som kreves er at kommisjonen medlemmer blir overbevist av anklagerens subjektive følelser. Og det blir de: før Levants og senere Mark Steyns sak, hadde ingen som ble anklaget under seksjon 13 blitt frikjent.
Dette er ikke det eneste problematiske aspektet ved seksjon 13 og kommisjonenes anvendelse av den. I det som i realiteten er parallelle domstoler, er de som blir anklaget for diskriminering eller rasisme knapt innrømmet noe av den rettssikkerheten som ellers kjennetegner en rettsstat. Samtlige lover som benyttes ved klager til menneskerettighetskommisjonene går i favør av den eller de som initierer klagen, og i motsetning til det vanlige rettsvesenet er selve prosessen fullstendig kostnadsfri for klageren – som ikke en gang behøver å møte opp ved høringen av sin egen sak – hva enten klagen er grunnløs eller ei. Den anklagede må derimot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reiseutgifter etc og bekoste eventuelt juridisk forsvar selv. En annen del av seksjon 13 forbyr til og med den anklagede å klage inn – eller ytre noe negativt om – medlemmer ved kommisjonen såvel som den opprinnelige klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.
Til tross for at at kommisjonene ikke er juridiske institusjoner, personene som er satt til å lede, etterforske og dømme i menneskerettighetskommisjonene ikke er jurister og et fåtall har noen juridisk erfaring, kan de likevel idømme store bøter, krav om å skrive/trykke en beklagelse og ifølge seg selv nedlegge livsvarig forbud mot lignende ytringer i offentlige fora fra den dømte [i et tilfelle på livstid. Denne dommen ble senere skarpt kritisert og opphevet etter en runde i canadisk rett]. Til å være institusjoner med så store maktbeføyelser, har deres etterforskning, rettspraksis og -sikkerhet latt mye tilbake å ønske.
Ezra Levant var imidlertid ikke innstilt på å finne seg noen statlig inngripen i hans redaktørgjerning. Under den innledende høringen ved AHRC i januar 2008, forlangte han å få gjøre videoopptak av seansen og erklærte i sitt åpningsinnlegg at han ikke anerkjente menneskerettighetskommisjonenes autoritet eller rett til å sensurere borgere eller medier i Canada.
På kommisjonsmedlem Shirlene McGoverns spørsmål om hans intensjoner med å trykke tegningene, svarer Levant rett ut: «Vi publiserte de tegningene med den intensjon og det formål å praktisere vår uomtvistelige rett til å publisere hva faen vi vil, uansett hva faen dere måtte synes». Han legger til at han i over 200 intervjuer har gitt en gjennomtenkt og nyansert fremstilling av bakgrunnen for publiseringen, men at han bare har èn ting å si når det er staten som spør: fordi det er hans forbannede rett å gjøre det.
Opptaket viser at Levants alt annet enn defensive holdning og ydmyke svar kommer svært overraskende på statens nysgjerrige representant. Levant la opptaket fra høringen ut på hjemmesiden sin, og saken vakte raskt oppsikt. Soharwardy og hans klagemål fikk negativ omtale, så han trakk klagen i februar 2008. Men AHRC fortsatte etterforskningen, mens Levant på sin side fortsatte å belyse menneskerettighetskommisjonenes fremferd, bl. a. ved å grave frem tidligere avgjørelser fra de forskjellige kommisjonene.
Både det canadiske P.E.N og det journalistiske forbundet (CAJ) stilte seg etterhvert på Levants side, og ga kraftig uttrykk for at den omstridte paragraf 13 burde oppheves, og at menneskerettighetskommisjonenes jurisdiksjon burde innskrenkes til det kommisjonene opprinnelig ble opprettet for å ta seg av: faktisk diskriminering av enkeltpersoner på for eksempel arbeids- og boligmarkedet. Kritikken ble delt av Alan Borovoy, en ledende canadisk advokat kjent for sitt store engasjement for sivile fri- og rettigheter. Borovoy hadde en sentral rolle i arbeidet med å forme og nedsette de samme menneskerettighetskommisjonene i 60 og 70 årene, og er i dag sjefsrådgiver for Canadian Civil Liberties Association. At AHRC tok klagen på Levants publisering av Muhammed-karikaturene til følge og innkalte ham til høring, fikk Borovoy til å skrive at han og hans kollegaer aldri hadde forestilt seg at kommisjonene ville bli benyttet til å innskrenke menneskerettigheten ytringsfrihet.
Først i august 2008 – 900 dager etter at AHRC innledet saken mot Levant – valgte kommisjonen å frafalle anklagene. 15 byråkrater i AHRC hadde da etterforsket Levant siden 2006. Saken kostet canadiske skattebetalere mer enn 500.000 canadiske dollar (ca. 2,85 millioner NOK), og etterlot Levant personlig med regninger for mer enn 100.000 canadiske dollar (Ca. 570.000NOK) for sitt juridiske forsvar. – Det er selve prosessen som er straffen, bemerket Levant, – jeg ble straffet først og frikjent etterpå.
Organisasjonen Freedom House, som overvåker de forskjellige lands grad av frihet, uttrykte i 2009 for første gang bekymring i forbindelse med Canada – nettopp på grunn av menneskerettighetskommisjonenes virksomhet og sakføring i anklagene mot Ezra Levant, samt det venstreorienterte magasinet Macleans og forfatter Mark Steyn. Macleans/Steyn ble i 2007 innklaget for 3 menneskerettighetskommisjoner fordi Macleans nesten to år i forveien hadde publisert tre kapitler fra Steyns bok “America alone” under tittelen “Fremtiden tilhører islam”. Levants aktive og offentlige motstand hadde imidlertid vekket publikums interesse, og saken utviklet seg til en omdømmemessig katastrofe for kommisjonene. Etter hard medfart i canadiske blogger og etterhvert fra landets hovedmedier og politikere, valgte man å frafalle anklagene mot Macleans og Steyn.
Boken “Shakedown: How Our Government is Undermining Democracy in the Name of Human Rights” er Ezra Levants personlige beretning om sitt møte med demokratiet Canadas menneskerettighetskommisjoner, og innholder mange øvrige, grelle eksempler på deres praksis. Under overskriften «Human Wrongs Commissions» i det liberale magasinet Eye Weekly, ble den anmeldt slik av Levants politiske motstander, Edward Keenan:
Det er raskt blitt en tradisjon, når en har tenkt til å rose Ezra Levant, å bemerke at han er en skrytende viktigper. Bare det faktum at forordet til boken hans er skrevet av meningsfelle Mark Steyn avgjør saken. Men i dag akter jeg ikke å blande min støtte til Levant med fordømmelser.
Da Levant ble innkalt til et møte med en byråkrat med henblikk på en eventuell straff for å publisere noen tegninger i sitt magasin, ble han bedt om å forklare sine motiver. For de som utdeler en viss type rettferdighet i Canada i disse dager, er tanker og motiver og assosiasjoner av ytterste viktighet, mer viktig enn noen reell skade påført. Levant svarte, “Vi publiserte de tegningene med den intensjon og det formål å praktisere vår uomtvistelige rett til å publisere hva faen vi vil, uansett hva faen dere måtte synes”. Og det er godt nok for meg.
Det spiller ingen rolle at han er en skrytepave, eller en høyreorientert ideolog eller hva som helst. Det som teller er at han, i sin bok Shakedown: How Our Government is Undermining Democracy in the Name of Human Rights,reiser en sak av stor nasjonal viktighet, og at han har vært nesten alene om å gjøre dèt. Det som teller er at han har rett.
Og det spiller ingen rolle at hans motstandere har gode intensjoner. Hvis det er èn konstant ved de som bryter sivile rettigheter og opphever friheter når de opptrer som representanter for regjeringen, så er det deres overbevisning om at målet rettferdiggjør midlene. Terrortrusselen er så stor at mistenkte bør bli fengslet uten formelle anklager og torturert for informasjon, for eksempel, eller narkolangere er så plagsomt for samfunnet at det ikke trengs rettslig tillatelse til å ransake eiendommen deres, og skyld trenger ikke å bli bevist for å rettferdiggjøre beslaglegging av deres eiendeler.
…
Systemet i seg selv er en krenkelse av fundamentale rettferdighets-prinsipper. Til tross for den grandiose merkelappen “menneskerettigheter” under hvilken de praktiserer, brenner de hovedsakelig vekk “fundamentale”, “legale” og “demokratiske” rettigheter garantert av og helligholdt i Charter of Rights and Freedoms og håner 400 års legal beskyttelse bygget opp av sivile lover.
Man kunne skrive om og om igjen om de absurde avgjørelsene dette systemet etterlater, som gir titusenvis av dollar til saksøkere som helt klart har mer behov for psykologisk hjelp enn rettferdighet, og i Shakedown gjør nettopp Levant det. Han foreslår en oppløsning av kommisjonene. Og jeg ser ingen grunn til å være uenig med ham. Det er ingen rettigheter som ikke adekvat kan garanteres av vårt tradisjonelle rettssystem. Det velmente forsøket på å etablere en rask, enkel vei til å forsikre at ofre for forbudt diskriminering mottar rettferdighet har skapt en strøm av hårreisende urett. Og bare eksistensen av et slikt system underminerer hele rettssystemet vårt og er en hån mot de menneskerettighetene de hevder å forsvare. Vi bør oppløse Menneskerettighetskommisjons-apparatet så fort som mulig.
Kommisjonenes fremferd i sakene mot Levant og Steyn/Macleans hadde brått gjort det sivile samfunnet klar over faresignalene fra en politisert antirasisme som har løpt løpsk. Ved å påberope seg å bekjempe hat i samfunnet, hadde de antirasistiske institusjonene sågar vist seg villige til å frata det enkelte individ dets rettssikkerhet og å utøve vidtrekkende sensur på vegne av religiøse/politiske minoriteter.
Det var få som unngikk å legge merke til tankegangen bak etterforskningen og anklagene mot Levant og Steyn/Macleans, og hvilke langsiktige konsekvenser denne ville få for samfunnet som helhet dersom den ble tatt til følge og institusjonalisert. Flere canadiske kommentatorer påpekte at menneskerettighetskommisjonenes praksis var en logisk følge av at samfunnet tanke- og kritikkløst aksepterte og innførte antirasistisk arbeid samt ditto lovgiving som en maktfaktor utenfor det juridiske rettssystemets kontroll, og at det bare hadde vært et spørsmål om tid før misbruk ville bli synlig og omfattende. Saken mot Levant og hans videre belysning av hva som foregikk i menneskerettighetenes og antirasismens navn, ble en grundig anskueliggjøring av at misbruket for lengst hadde startet og allerede var omfattende. Kommisjonenes praksis og eksistens havnet dermed på den nasjonale politiske dagsorden.
I juni 2013 opphevet det canadiske senatet endelig seksjon 13 i landets menneskerettslovgiving.
Og på lørdag mottar Ezra Levant det danske Trykkefrihedsselskapets ytringsfrihetspris i København. Det er vel fortjent.
Les mer om menneskerettighetskommisjonene og saken Levant samt Macleans/Steyn her:
Er alt tillatt hvis tanken er god?
Når andre må betale antirasistenes regning
