Hvorfor skriver ellers gode journalister som Geir Ove Fonn slik han gjør i Vårt Land (15.01.2014) i artikkelen «Fremmedfiendtlige vinder feier over i Europa»? Fonns artikkel tilslører heller enn oppklarer hva som kjennetegner de ulike høyrepartiene i Europa. Geir Ove Fonn gjør ikke noe forsøk på å lære, eller forklare leserne hva som skiller de ulike partiene han omtaler. Fonn gjør heller ingen anstrengelser på å nyansere.
I Geir Ove Fonns beskrivelser av politiske høyrepartier i ulike land i Europa, havner alle partiene i en gryte full av misnøye som er tilsatt en god porsjon fremmedfiendtlighet og hat. Den er krydret med innvandrings- og islamkritikk. Gryta kokes over svak varme av jødefiendtlighet og Holocaust-fornektelse til den får den rette smaken av nazisme. Skjønt varianten fra det nordiske kjøkken er mildere og smaker mer av populistisk EU-skeptisisme og antielitisme.
Bakgrunnen for artikkelen er det kommende valget til Europaparlamentet senere i år. Fonn begynner med Frankrike og partiet Nasjonal Front. Partiets nåværende leder Marine Le Pen omtales på en måte som skal knytte henne til farens skammelige veivalg, framfor å fremheve at Marine har tatt nye. Geir Ove Fonn ønsker å trekke fram hennes far Jean-Marie Le Pens holdninger og meninger istedenfor å utdype Marines egne. Fonn binder far og datter sammen med å antyde at forskjellene kun er utenpå. Marine mener nok det samme om jøder og Holocaust. Hun er bare glattere og langt mer polert – for å bruke Fonns egne ord.
-Marine Le Pen er langt mer polert enn faren. Ambisjonen er klar: Å styre landet fra Elysseepalasset innen 10 år. Hun angriper ikke motstandere fysisk, kommer ikke med jødefiendtlige uttalelser og sår ikke tvil om Holocaust slik faren har gjort.
Så går Fonn over til å skrive om samarbeidet mellom Marine Le Pen og Gert Wilders.
– Marine Le Pen har gått sammen med Gert Wilders og hans Frihetsparti (PVV) om å forene EU-skeptikere, islamkritikere og nasjonalister under paraplyen Den europeiske frihetsalliansen.
Fonn bruker ordet nasjonalister – et ord som i dag klinger dårlig og som langt på veg har fått en underforstått betydning om lefling med nazisme.
Geir Ove Fonn leder den ubevisste leser inn i en fortolking av virkeligheten som dessverre er blitt mer og mer vanlig. Denne feiltolkingen ødelegger så mye for en ærlig og åpen debatt rundt de store problemer i vår tid. Geir Ove Fonn koker islamkritikk sammen med antisemittisme, Holocaust-fornekting og nazisme. Ingen vil vel kritisere verken innvandring eller islam om dette skal bety at man samtidig settes i bås med en ideologi som sto bak det største industrielle folkemord på vårt kontinent? Det store paradokset som sjelden nevnes er at det er islamistene som deler nazistenes syn på jøder og Holocaust – ikke Wilders og Marine. Dette skriver ikke Fonn noe om, i stedet karakteriserer han Gert Wilders som eneveldig og hatefull.
– Sølvhårede Wilders fører et eneveldig lederskap i partiet der han er eneste medlem. Innvandringsmotstanden er tuftet på uttalt hat mot islam og Koranen kaller han en «fascistisk bok». Dette har likevel ikke skremt bort nederlandske velgere.
Nei, nederlandske velgere er ikke skremt. Ved forrige valg til Europaparlamentet ble Wilders’ parti nest største nederlandske parti. Denne gangen kan det bli størst, spekulerer Fonn. Kanskje nederlandske velgere vet å verdsette en mann som tør tale sunn fornuft og beskrive virkeligheten slik hans velgere også opplever den? Kanskje Wilders’ velgere forstår hva Wilders ofrer av eget liv og egen frihet for å tale der andre tier?
Fonn forklarer Gert Wilders’ popularitet med misnøyepolitikk, og i samme avsnitt reiser Geir Ove Fonn ned til Hellas og det nynazistiske partiet Gyllent Daggry. Så går turen nordover igjen til Ungarns Jobbik, et parti med uvilje både mot landets homofile og jøder. Nå er Fonns gryte fylt med alt fra Jobbik og Gyldent Daggry til Wilders og Marine Le Pen. Nå putrer det godt i den nazistiske gryten som Fonn serverer Vårt Lands lesere. Nå er bevisstheten om nazismen plantet, og Fonn kan fortsette nordover til hjemlig mark. Her i Norge og Norden hvor leseren kjenner forholdene bedre er antydninger til direkte nazistiske koblinger borte.
– Også Norden har sin andel av innvandringskritiske, EU-skeptiske, antielitistiske og populistiske høyrepartier.
Fonn tegner et politisk kart over Europa som må forstås slik at høyrepartier som er kritisk til islam er fremmedfiendtlige og ekstreme.
– Det tegner seg et bilde av Europa der høyrepopulistiske, intolerante og fremmedfiendtlige partier i økende grad får fotfeste. Men dette inntrykket er ikke entydig. Flere land som sliter med nedgangstidene har ikke sett noen oppblomstring av ekstreme partier.
Fonn må gjerne fortegne et bilde av europeerne som intolerante, hatefulle og fiendtlige. Sannheten er at vi i frykt for å bli kalt nazister og rasister har tolerert altfor mye – altfor lenge. Derfor brer frykten seg i Europa. Den som ikke er kritisk til islam er enten grenseløs naiv eller kunnskapsløs. Vi er redde for en ideologi og en religion som har slik kraft og styrke og som stadig befester seg på kontinentet vårt. Vi spør oss hvordan Europa vil være om 10 år, om 20 år, om 30 år.
Vi ser til Syria, til Afghanistan, til Libya, til Balkan og til mange andre steder. Vi finner noen svar, men vi orker ikke engang å snakke om dem. De er så vonde og vanskelige. Det er lettere å bagatellisere. Man finner andre modeller – modeller av bortforklaringer, løgn og bedrag, men også sannheter og fakta sauset sammen i samme gryte slik at mange til slutt ikke vet hva som er sant og hva som er løgn.
Det er bare trist å lese Geir Ove Fonns artikkel om tilsløringer og sammenblandinger. Jeg håper at jubileumsåret for Grunnloven vil sette fokus på sentrale begreper som selvstendighet og frihet. Jeg venter derfor på interessante artikler der vår nasjons selvstendighet problematiseres i lys av EU/EØS, og der borgernes frihet som er gitt oss i Grunnloven debatteres i lys av en stadig større og svært bevisst muslimsk befolkning.
«Fremmedfiendtlige vinder feier over i Europa», Vårt Land, 15.01.2014 (papirutgaven)