Nyheten om at vestlige land har nærmet seg Bashar al-Assads regime er skjelsettende. Beveggrunnen er forståelig nok. I valget mellom Assad og al-Qaida velger man diktatoren. Men også dette valget har konsekvenser. Potensielt store konsekvenser for sikkerheten i våre samfunn.

Vesten har ikke villet intervenere militært. Det vekker sterke følelser i den muslimske verden. De føler at Vesten har makten, men ikke vil bruke den til å redde muslimsk blod. Slik er følelsene.

Hvis det nå kommer frem at vestlige land foretrekker Assad og lar ham seire, vil det gi en følelse av svik, av at alle ofrene var forgjeves. Det kan gi voldsomme reaksjoner i den muslimske verden, og blant muslimene i Europa. Det er en menneskelig faktor i dette som ikke må undervurderes.

Hjelpens omkostninger

Vesten har selvsagt en helt annen oppfatning. Perspektivene er helt ulike. Også Vesten må ivareta sine interesser når det gjelder noe så grunnleggende som sikkerhet. Men Vesten har selv skapt et bilde av at dets makt er ideell og uegennyttig, at man bruker makt til å gjøre godt.  Var det ikke det man gjorde i Libya? Og i Egypt? Sto ikke Obama frem og sa at USA ville være på parti med fremtiden?

Nå har mye vann rent i havet i mellomtiden, men Syrias lidelser er på et eget nivå. Hos alle som blir berørt utløser de en følelse av et imperativt behov for hjelp. Står ikke Vesten for humanitet?

Slike responser er ikke rasjonelle. De springer ut av en primær menneskelig impuls som forventer hjelp når noen dør.

Men i dagens Midtøsten har «hjelp» store omkostninger.

Bare det å være øyenvitne har omkostninger, noe kidnappingen av journalister dokumenterer.

Krigen er blitt stygger. Heller ikke tredjeparter blir skånet.

Men dette er vanskelig å forstå for ofrene. Er ikke Vesten den sterke? De forventer hjelp. Mange av deres egne ofrer seg. Hvorfor ikke Vesten?

ISIS sprengte onsdag en bilbombe på grensen til Tyrkia og dusinvis sivile ble fraktet til sykehus i Tyrkia, av sivile som stilte spontant opp.

Disse menneskene klarer heller ikke å se forskjell på egennyttig hjelp som Saudi-Arabia, Tyrkia, Qatar, Hizbollah og Iran yter til sine respektive sider og den svake vestlige innsatsen.

Ofrene forstår ikke at disse regionale landene enten er «sucked in» på grunn av sin beliggenhet, som Libanon, eller de spiller et blodig maktspill, som Saudi-Arabia og Iran.

Vesten ser at innsatsen har vokst og samtidig grusomhetene og det skremmer Vesten og lysten til å bli involvert har sunket tilsvarende.

I den grad at man har vært villig til å inngå kompaniskap med Putin.

Veivalg

At Obama lot Putin rake kastanjene ut av ilden for seg var det første skjebnesvangre valg. For Putin reddet Assad fra å bli bombet. Offisielt ble verden kvitt de kjemiske våpnene. Men Obama lot Putin ta initiativet og dermed mistet USA det.

Det er et logisk neste skritt at vestlige land så kontakter Assad og innleder et sikkerhetssamarbeid mot jihadistene. Det er det man har gjort.

Overfladisk sett er det et rasjonelt valg:

Vestlige land frykter både hva en seier for jihadistene kan føre til i Midtøsten og de frykter hva Syria-farerne kan stelle i stand når de kommer «hjem». Hjemvendte afghantsi – navnet på de som dro til Afghanistan – var det som startet borgerkrigen i Algerie, og som sto bak 9/11.

Men her er mye som kan gå galt. Ikke minst er rekkefølgen problematisk: USA overlater initiativet til Putin, som skaffer Assad goodwill i Vesten. Dette er et spill Assad og regimet kan altfor godt.

En vestlig fotograf som var gissel hos en jihadgruppe i 81 dager, kunne onsdag fortelle CNNs Christiane Amanpour at det var Damaskus som kjøpte ham fri. De ville innynde seg hos vestlige land og vise at de var good guys.

Hva gjør man? Sier nei til gesten og lar fotografen bli sittende i fangenskap?

Det er et umulig valg. «Selvsagt» sier man  ja, men det er de som har kontroll over disse «selvsagte» premissene som kan bestemme kursen.

Når man ikke har noe valg blir man kasteball. Andre avgjør.

Hvis spill?

Dette spillet er Assad og Putin eksperter på. De vet hvordan de skal få vestlige land til å opptre som nikkedukker. De er eksperter på dukketeater.

Man kunne ane regien allerede da Obama bestemte seg for å be Kongressen om tillatelse til å straffebombe for gassangrepet 21. august. Det var en avgjørelse Obama tok mens han gikk en tur i haven med sin sikkerhetsrådgiver. En beslutning med store konsekvenser. Obama signaliserte at han ikke hadde lyst til å bombe, selv ikke symbolsk.

Det gav Putin en åpning.

Hans utenriksminister serverte planen for John Kerry som grep den begjærlig. USA kunne komme ut av klemmen og redde ansikt. Redningsoperasjonen fikk endog Nobels fredspris.

Putin og Assad må ha visst at denne ulysten til å bli involvert var deres sjanse. USA satt på kroken. Det var bare å hale forsiktig inn.

Putin og Assad visste at Vesten frykter jihadistene mer enn regimet. Det var derfor bare et tidssprørsmål før den første føleren ville komme, og den kom allerede i fjor sommer skal vi tro meldingene.

Utad er det rasjonelt: Også Vesten må tenke på sine interesser.

Men forstår Vesten, les: USA og Obama hva de holder på med?

Obama forsto ikke at han ble lurt inn i Putin og Assads spill i fjor høst.

Kanskje han heller ikke har forstått konsekvensene av at sikkerhetstjenestene besøker Damaskus og snakker med sine syriske motparter?

Igjen: De har en legitim grunn.

Men det er ikke tvil om at dette handlet om noe langt mer, og prosessen må ha kommet ganske langt når regimet i går kunne lette på sløret og fortelle verden at Vesten har valgt Assad.