Hvorfor slo både George W. Bush og Barack Obamas politikk overfor Midtøsten feil? Fordi de undervurderte eller ignorerte et samfunnsklima hvor mistenksomhet og konspirasjonsteorier florerer, skriver Walter Russel Mead.

Han gir et talende eksempel:

When Jon Stewart visited Egypt in the summer, he made an appearance on ”Al Bernameg,” a (suspended) satirical show sometimes compared to Stewart’s own “The Daily Show.” He dropped a joke early in the gig when Bassem Yousseff, the host of the show, asked him what he was doing with his time (Stewart was on sabbatical): “As you know, my people like to wander in the desert. It’s been two weeks, I’ve got 50 weeks and 38 years left.”

Nothing alarming, right? Well, earlier this month, Egyptian writer Amr Ammar, in a remarkable leap into the realm of tinfoil hatted hate thought, took the joke as an effort by American leaders like Zbigniew Brzezinski and Stewart to conquer Egypt. The Middle East Media Research Institute translated Ammar’s comments on Tahrir TV:

If you recall, when Jon Stewart visited here in Egypt, he was a guest on Bassem Youssef’s show. Note what Jon Stewart said as a joke. He said: ‘I am sorry I am late. I wandered in the desert, but now I’ve found my homeland.’ That’s what he said word for word — a Jew who wandered in the desert, but, thank God, found his homeland. This man says, in the heart of Egypt and on an Egyptian media outlet, that Egypt belongs to them, that it is his homeland.

Jeffrey Goldberg går mer detaljert til verks og får frem hvordan Amr Ammar kan komme frem til en slik «vill» antakelse. Det er en blanding av fakta og fiksjonen, som gjør at fiksjonen om jødenes innflytelse tar fullstendig av.

This particularly ripe theory has its roots in a visit earlier this year to Cairo by Stewart, who made an appearance on the satirist Bassem Youssef’s show. (Stewart has been famously supportive of Youssef, who is loathed in Cairo by the type of people whose loathing a satirist would seek.) On Youssef’s show, Stewart joked that, while on a temporary hiatus from his own show, he had become somewhat aimless. “As you know, my people like to wander the desert,” he said. “It’s been two weeks. I’ve got 50 weeks and 38 years left.” This was an historic moment — an inside Jewish joke (of the non-anti-Semitic variety) made before a live Egyptian studio audience, which laughed, at least a little.

Cut now to a Tahrir TV interview with Ammar, who, in the course of arguing that Youssef is undermining Egypt (a common charge among revanchists), alleged that Youssef has learned theories of mass social control from Brzezinski, who is the source of Jon Stewart’s “ideology.”

According to a translation done by the Middle East Media Research Institute, Ammar described Stewart as Youssef’s “spiritual father.” Brzezinski “said that millions of people can be mobilized by what he called a fad, using the new media, technology, conventional media, and so on, thus giving rise to an attractive and charismatic personality. All those millions of people will be influenced by that personality.”

Ammar went on, “Thirty-three years later, this fad has emerged here in Egypt, in the form of Bassem Youssef…. His spiritual father is Jon Stewart, who is a Jewish-American author, journalist, producer, and media personality. Jon Stewart’s ideology is based on Brzezinski’s ideas. He is implementing Brzezinski’s theory on the American people and media.”

Never much on the rails to begin with, Ammar then goes decisively off: “If you recall, when Jon Stewart visited here in Egypt, he was a guest on Bassem Youssef’s show. Note what Jon Stewart said as a joke. He said: ‘I am sorry I am late. I wandered in the desert, but now I’ve found my homeland.’ That’s what he said word for word — a Jew who wandered in the desert, but, thank God, found his homeland. This man says, in the heart of Egypt and on an Egyptian media outlet, that Egypt belongs to them, that it is his homeland.”

Bak de sosiale mediene står altså mørke krefter klare til å utnytte troskyldige arabere. Det er som å si at fenomenet The Beatles ble kontrollert av jøder. Deres manager Brian Epstein var jøde, ikke sant?

Det skal et spesielt samfunnsklima til for at slike ideer brer om seg. I Midtøsten er det ikke mobben som tror på slikt, det serveres av intellektuelle og kulturarbeidere.

Graden av slike konspirasjonsforestillinger er et tegn på en dyp mental og sosial svikt, mener Russel Mead. Det sier noe om at landet er på vei mot større problemer, slik Egypt vitterlig er.

Antisemittitiske forestillinger er særlig utbredt blant islamistene. Likevel trodde Barack Obama at valget av Brorskapet, med flertall i nasjonalforsamlingen, kontroll over grunnloven og ny president, ville være et skritt på veien mot demokrati.

Forekomsten av antisemittisme er derfor ikke et utslag av hatespeech som bør fordømmes som en moralsk-politisk defekt. Den lar seg ikke korrigere bare USA formaner. Det er et tegn på noe dypere og mer dysfunksjonelt.

The prevalence of delusional conspiracy thinking at all levels of Egyptian intellectual and political life is a “tell” that points to important limits on Egypt’s potential for political, social and economic progress. Societies in thrall to this kind of darkness are unlikely to develop the vigorous, forward looking and competent civil societies that can promote true democracy. Societies whose intellectual leaders cannot understand how power works in the modern world are unlikely to adopt policies that bring rapid economic progress. Given the power of these ideas among prominent Muslim Brotherhood officials and leaders, it should have been clear to the Obama administration that whatever it was observing in Egypt, it was unlikely to be a “transition to democracy.”

Mangel på kobling

Vi vet hvordan det gikk med Nazi-Tyskland, som gjorde antisemittisme til det sentrale i sin ideologi, og som Hitler prioriterte på tvers av krigsinnsatsen. Burde ikke det mane til årvåkenhet når lignende toner kommer fra Midtøsten? Men det er som om liberale ikke greier å se ondskapen i hvitøyet, skriver Russel Mead.

Rabid anti-Semitism coupled with an addiction to implausible conspiracy theories is a very strong predictor of national doom; Nazi Germany isn’t the only country to have followed these dark stars to the graveyard of history. Many liberal minded Americans (though loathing both anti-Semitism and chowderheaded conspiracy thinking themselves) don’t like to look this truth in the eye.  It leads to some very uncomfortable reflections about the potential for democracy in many countries beyond Egypt, and casts a dark shadow over the prospects for the development of a stable and prosperous Palestinian state. It suggests that there are narrow limits on what we can expect from diplomacy with Iran.

Hvor dypt illusjonen om at det går an å gjøre business med alle kan man se av at to presidenter med stikk motsatt orientering, har falt for samme naive overbevisning om at også Midtøsten lar seg demokratisere på samme måte som andre land.

Two American administrations in a row have seen their Middle East policies come crashing down because they ignored the unpleasant implications of the unhealthy thought climate so prevalent in so much of the region. President Bush and President Obama, dissimilar as they are in so many of their regional policies, shared a naive optimism about the prospects for quick transitions to democracy in the Middle East. In both cases that optimism led to unwise policy choices that made both US interests and values harder to protect. In the Bush years, those who raised questions about Iraq’s and the Arab world’s readiness for democracy were denounced as racists; in the age of Obama they are called Occidentalists or sometimes Islamophobes.

Europa

Men hvis liberale USA har vanskelig med å fatte antisemittiske konspirasjonsteorier, fordi det ligger milevis fra den amerikanske erfaringen, står det enda dårligere til med Europa. I Europa gjør et annet fenomen seg gjeldende: her har den samme type antisemittisme som i Midtøsten blitt med innvandrende muslimer som nissen på lasset, og den europeiske eliten tør ikke se den i hvitøyet. Man tør ikke utfordre muslimene på deres hat til jøder, og lar det passere under dekke av å være en allianse mot israelsk okkupasjon. Denne toleranse for antisemittisme fyres også opp av fremstillingen av muslimer som dagens jøder i Europa. Europeerne viser sine dårlige sider, og nå er det muslimer som får unngjelde, er sjablongen som gjentas, av NGO’er, presse og politikere.

Så hvordan kan muslimer være antisemitter når de selv behandles som tredvetallets jøder? Moralsk-logisk virker det helt umulig. Slik bringes kritikk til taushet. Det handler like mye om å døyve egen samvittighet og angst. For dagens jøder i Europa er fortsatt jødene, og de kan ikke lenger vise at de er jøder.

Europa er derfor svanger med konflikter som det ikke har sett siden tredvetallet  og nå som da er det eliten som svikter.

Et annet fenomen er at den venstreliberale/radikale anti-israelismen har pågått så lenge og intenst at den har gjort mange europeere fiendtlig innstilt til Israel i en slik grad at de ikke lenger reagerer på antisemittisme.

I tillegg kommer en overvintret antisemittisme som nå føler seg legitim, og kan vise seg mer åpent.

Norge

Norge har et spesielt ansvar som fredsmekleren i Midtøsten. Den palestinske ledelsen har ikke tatt noe oppgjør med antisemittismen. Tvert om, den kolporterer den. Skolebarn fores med slike holdninger i lærebøkene. Dette vet norske myndigheter, men har ikke gjort noe med det. Da NRKs Tormod Strand avslørte hatpropagandaen forsøkte statssekretær Torgeir Larsen først å bortforklare fenomenet.

Denne manglende vilje til å konfrontere mørke sider hos de undertrykte gjelder også behandlingen av kristne.

Det minner om neglisjeringen av jødenes sak før utbruddet av 2. verdenskrig. Da var også jødene et sensitivt og ubehagelig tema.

Aller verst er Hamas og islamistene. Selv de har ikke myndigheter, presse, politisk miljø og akademia konfrontert, selv ikke når propagandaen viser nazistiske tendenser, og fantaserer om utryddelse.

Hvis man skal bruke Russel Meads vurdering som rettesnor er det derfor et svært dårlig tegn for Europa at antisemittisme og konspirasjonstenkning om jødene tolereres. Jødehat kommer sjelden alene.

http://www.the-american-interest.com/wrm/2013/12/28/jon-stewart-zbigniew-brzezinski-and-the-zionist-takeover-of-egypt/

http://www.bloomberg.com/news/2013-12-23/jon-stewart-s-zionist-takeover-of-egypt.html