Nina Hjerpset-Østlie 
Det canadiske senatet har opphevet den omstridte og misbrukte seksjon 13 i landets menneskerettslovgiving. Diverse menneskerettsjurister og -grupper kritiserer opphevelsen av en lov de mener er et viktig verktøy for å tøyle hatespeech, spesielt på internett, mens sivile rettighetsgrupper feier opphevelsen som en seier for ytringsfriheten.
Ser man på ordlyden i seksjon 13 – og særlig landets såkalte menneskerettighetskommisjoners vilkårlige bruk av den – er det ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Canadas menneskerettighetskommisjoner (HRC) ble opprinnelig nedsatt i 60 og 70 årene for å behandle saker der enkeltindivider ble utsatt for faktisk diskriminering, f.eks. på arbeids- og boligmarkedet. Fordi det var vanskelig å få medhold ved vanlig strafferett hva gjelder ytringer, eventuell diskriminering og krenkelse samt at bevisbyrden ligger på saksøker, ble bevisbyrden for å få en sak inn for menneskerettighetskommisjonene senket betraktelig i forhold til gjeldende juridiske prinsipper. Som en følge av at kommisjonene fikk autorisasjon til å benytte Canadas Menneskerettighetserklærings seksjon 13, ble bevisbyrden for anklager praktisk talt ikke-eksisterende.
For ifølge seksjon 13 regnes ytringer som diskriminerende og straffbare dersom det er sannsynlig at ytringen eller materialet kan utsette en person eller en gruppe for hat eller forakt. Det er følgelig ikke nødvendig å bevise at noen faktisk har blitt utsatt for hat eller forakt som en konsekvens av det aktuelle materialet/ytringen, eller blitt utsatt for annen skade. At det den anklagede skriver/sier er objektivt sant eller at den anklagede ikke hadde noen intensjoner om å forårsake hat, forakt eller skade teller heller ikke som bevis i disse sakene. Alt som kreves er at kommisjonen blir overbevist av anklagerens subjektive følelser. Og det blir den; før advokat og redaktør Ezra Levant, samt det venstreorienterte magasinet Macleans og forfatter Mark Steyn tok kampen opp, var det ingen anklagede under seksjon 13 som var blitt frikjent.
Dette er ikke det eneste problematiske aspektet ved seksjon 13 og kommisjonenes anvendelse av den. I det som i realiteten er domstoler i et parallellt rettsystem, er de som blir anklaget for diskriminering eller rasisme knapt innrømmet noe av den rettssikkerheten som ellers kjennetegner en rettsstat. Samtlige lover som benyttes ved klager til menneskerettighetskommisjonene går i favør av den eller de som initierer klagen, og i motsetning til det vanlige rettsvesenet er selve prosessen fullstendig kostnadsfri for klageren – som ikke en gang behøver å møte opp ved høringen av sin egen sak – hva enten klagen er grunnløs eller ei. Den anklagede må derimot møte opp i egen arbeids-/fritid, betale egne reiseutgifter etc og bekoste eventuelt juridisk forsvar selv. En annen del av seksjon 13 forbyr til og med den anklagede å klage inn – eller ytre noe negativt om – medlemmer ved kommisjonen såvel som den opprinnelige klageren, dersom anklagene i løpet av prosessen skulle vise seg å være grunnløse eller basert på personlig forfølgelse.
Fordi de canadiske menneskerettighetskommisjonene inntil 2008 stort sett bare befattet seg med utgrupper og enkeltindivider med politiske sympatier folk flest har lite til overs for, pågikk kommisjonenes virksomhet relativt ubemerket i offentligheten. Deres stille tilværelse endret seg da en muslimsk privatperson og en muslimsk organisasjon klaget inn henholdsvis advokat og redaktør Ezra Levant, som publiserte Muhammed-karikaturene i sitt magasin “Western Standard”, og forfatter og kommentator og Mark Steyn samt magasinet MacLeans for publiseringen av et utdrag av Steyns bok “America Alone” under overskriften “Fremtiden tilhører Islam”. Både Levant og Steyn er å regne for gjennomsnittlige høyreorienterte personer, mens MacLeans er et politisk tidsskrift som er redaksjonelt venstreorientert.
Begge sakene vakte betydelig oppsikt, hovedsakelig fordi det fremkom svært bekymringsfulle opplysninger om kommisjonenes arbeidsmetoder og rettspraksis. Det som var velment og begynte godt, hadde utviklet seg til alt annet – under offentlighetens radar.
Til tross for at at kommisjonene ikke er juridiske institusjoner, personene som er satt til å lede, etterforske og dømme i menneskerettighetskommisjonene ikke er jurister og et fåtall har noen juridisk erfaring, kan de likevel idømme store bøter, krav om å skrive/trykke en beklagelse og ifølge seg selv nedlegge livsvarig forbud mot lignende ytringer i offentlige fora fra den dømte [i et tilfelle på livstid. Denne dommen ble senere skarpt kritisert og opphevet etter en runde i canadisk rett]. For Mark Steyns vedkommende ville det siste i praksis bety at han ikke lenger kunne skrive artikler i Canada, og at canadiske medier ikke kunne publisere hans materiale. Til å være institusjoner med så store maktbeføyelser, lot deres etterforskning, rettspraksis og -sikkerhet mye tilbake å ønske.
Dette ble særlig tydelig i en sak som i årevis hadde pågått mot Marc Lemire, hvis skribentvirksomhet og nettside [den er fjernet fra nettet og er derfor ikke tilgjengelig for selvsyn. min anm] later til å ha vært av den arten seksjon 13 i utgangangspunktet var beregnet på. Men fordi kommisjonene gikk løs på de to mainstream skribentene og det like mainstream, venstreorientert tidsskriftet, fikk Lemires sak større oppmerksomhet enn man kunne vente og da støvet hadde lagt seg var det ikke Lemire som sto tilbake som den største synderen.
Det som kom frem om den føderale canadiske menneskerettighetskommisjonen (CHRC) og dens etterforskere Richard Warman og Dean Steacy etterforskning av Lemire, fikk to uavhengige rettsinstanser til å iverksette en granskning av kommisjonen og Warman/Steacy. Advokat Richard Warman er en nasjonalt kjent antirasist, som åpenlyst skryter av at han er villig til å benytte seg av enhver metode for å komme “hatpredikanter” til livs. Han har tidligere vært ansatt som etterforsker i CHRC og i tillegg opptrådt som personlig klager i over halvparten av samtlige saker som har vært behandlet under seksjon 13. Etter at han sluttet ga CHRC ham fortsatt full tilgang til bevismatriale i saker han selv var klager i. Warman har sjelden selv vært til stede ved høringene han var opphavet til, men han har vunnet absolutt alle sakene CHRC har avgjort, og har i de fleste tilfellene blitt tilkjent økonomisk erstatning for tort og svie ved å påberope seg personlig krenkelse. Naturlig nok er han nå å finne blant kritikerne av opphevelsen.
Kommisjonenes i beste fall tvilsomme etterforskningsmetoder og rettsavgjørelser ble belyst i canadiske medier, og førte til at en stor del av offentligheten, mediene og det politiske miljøet begynte å stille spørsmål ved kommisjonenes virksomhet og motiver. Det ble tidlig klart at kommisjonenes ledere ikke befant seg vel i søkelyset og hadde store vansker med å akseptere at kritiske spørsmål i det hele tatt ble stilt. Opplysningene om kommisjonenes fremferd var imidlertid så graverende at den føderale regjeringen innledet en parlamentarisk høring i 2009. Høringen viste med all ønskelig tydelighet at menneskerettighetskommisjonenes ledere hverken hadde satt seg inn i eller forstått den massive kritikken de hadde pådratt seg. De viste heller ingen selvinnsikt eller vilje til selvkritikk. I stedet la de frem rapporten “Ytringsfrihet og frihet fra hat i internettets tidsalder”, der de leverte en rekke argumenter for ytterligere maktbeføyelser til seg selv. Blant annet foreslo de at i stedet for at seksjon 13 som et minimum ble oppgradert slik at den inneholdt normal rettssikkerhet for de anklagede ved HRC, burde Canadas straffelov på dette området nedgraderes til HRC‘s daværende standard. I tillegg uttrykte de ønske om at det skulle opprettes en spesiell politistyrke og egne statsadvokater for hatkriminalitet. I henhold til straffeloven må slike rettssaker godkjennes av statsadvokaten (enten føderal eller i den aktuelle provinsen), nettopp for å forhindre misbruk av lovene mot “hatefull tale”. Denne praksisen foreslo HRC å oppheve, da de anså den for et “hinder for å føre saker”.
Selv lederskribenter i canadiske hovedmedier kalte menneskerettighetskommisjonene despotiske etter at innholdet i rapporten “Ytringsfrihet og frihet fra hat” ble kjent.
– De som hever lønnen sin hos menneskerettighets-etablissementet mener at de gjør en god ting. Til og med de som skriver rasistiske innlegg på internettsider i et forsøk på å røyke ut andre rasister, mener at målet helliger midlene. Men selvfølgelig; så gjorde også Torquemada i en forgangen tid, så gjør også Iran‘s mullaher i dag. Fanatikere har eksistert på alle kontinenter og i alle tidsaldre. De mener at ting ville gå bedre hvis bare folk tror på det samme som dem selv. Uheldigvis er dette vanligvis de siste menneskene man bør betro statens utøvende makt, skrev Calgary Herald i sin leder.
Kritikken mot menneskerettighetskommisjonene ble for øvrig delt av Alan Borovoy, en ledende canadisk advokat kjent for sitt store engasjement for sivile fri- og rettigheter. Borovoy hadde en sentral rolle i arbeidet med å forme og nedsette de samme menneskerettighetskommisjonene i 60 og 70 årene, og er i dag sjefsrådgiver for Canadian Civil Liberties Association. At Alberta Human Rights Commission (AHRC) i 2006 tok en klage på Levants publisering av Muhammed-karikaturene til følge og innkalte ham til høring, fikk Borovoy til å skrive at han og hans kollegaer aldri hadde forestilt seg at kommisjonene ville bli benyttet til å innskrenke menneskerettigheten ytringsfrihet.
Også organisasjonen Freedom House, som overvåker de forskjellige lands grad av frihet, uttrykte i 2009 for første gang bekymring i forbindelse med Canada – nettopp på grunn av menneskerettighetskommisjonenes virksomhet og sakføring i anklagene mot Levant og Steyn/Macleans.
Det liberale Muslim Canadian Congress (MCC) tok i en pressemelding fullstendig avstand fra en lokal kommisjons avgjørelse om å i det hele tatt høre saken mot Steyn/Macleans. De tok også til orde for å avskaffe seksjon 13, som de mente ble misbrukt av islamister for å stanse all kritikk av islam og dem selv. Organisasjonen, som var sentral i den suksessfylte motstanden mot å innføre sharialover i familierett for muslimer i Canada, gikk derfor tidlig ut med uforbeholden støtte til Levant, Steyn og Macleans, og etter hard medfart i canadiske blogger og etterhvert fra landets hovedmedier og politikere, valgte kommisjonen å frafalle anklagene mot Steyn og Macleans.
Men det var få, om noen, som hadde noen illusjoner om at dette hadde blitt utfallet for Levants, Steyns eller Macleans vedkommende, dersom de ikke hadde vært såpass ressurssterke at de både verbalt og finansielt var i stand til å ta opp kampen med byråkratene i menneskerettighetskommisjonene – og følgelig påførte dem et akutt behov for PR-messig skadebegrensning. Imidlertid uttalte både Levant og Steyn i ettertid at prosessen i seg selv er en form for straff, all den stund den både er tidkrevende og kostbar for den/de anklagede, som ikke får refundert noen utgifter selv om saken blir frafalt eller ender i frifinnelse.
Menneskerettskommisjonenes anseelse og autoritet hadde sunket i takt med opplysningene om kommisjonenes politiserte maktmisbruk og tvilsomme atferd. I stedet for å være en nyttig institusjon for landets borgere, fremsto den som en trussel mot den enkeltes ytringsfrihet og rettssikkerhet.
Hvordan kunne dette skje?
Først og fremst kunne det skje fordi det overhodet ikke har vært stilt noen kritiske spørsmål om kommisjonenes arbeid og hensikter. Antirasisme oppfattes i utgangspunktet som utelukkende positivt, menneskerettighetsarbeid likeså. I fraværet av en kritisk oppmerksomhet utvidet kommisjonene sakte men sikkert sin jurisdiksjon og myndighet, frem til de åpenbart mente at det tilkom dem å diktere og/eller sensurere canadiske medier og internett.
Da en økende del av befolkningen og det politiske etablissementet ble klar over det utstrakte misbruket seksjon 13 åpnet for, krevde man loven avskaffet. I tillegg tok toneangivende medier og politikere til orde for å avskaffe selve kommisjonene eller i hvert fall innskrenke deres vide fullmakter og plassere dem under demokratisk og juridisk kontroll. At lederne for kommisjonene opptrådte med en urovekkende arroganse overfor offentligheten og attpåtil benyttet pressens oppmerksomhet til å uttrykke ønsker om utvidet jurisdiksjon og enda flere lover mot “hat og forakt”, minsket ikke bekymringen for hvor langt den parallelle rettsinstitusjonen egentlig var villig til å gå hvis den fikk bestå.
I juni 2012 stemte følgelig et politisk flertall for å oppheve seksjon 13, og i juni 2013 gjorde senatet opphevelsen endelig.
De canadiske menneskerettighetskommisjonenes utvikling fra en velment idè til direkte maktmisbruk kan imidlertid være kjekk å huske på her i Europa, ettersom statstøttede antirasistiske grupperinger og den stadig voksende menneskerettslobbyen regelmessig fremmer krav gjennom EU og FN om at nasjonale myndigheter må å innføre flere, eller oppgradere allerede eksisterende, lover mot “hatefull tale”.
Les mer om menneskerettighetskommisjonenes etterforskningsmetoder, domsavsigelser og Steyn/Macleans saken:
Er alt tillatt hvis tanken er god? Del 1: Menneskerettighetskommisjonene
Når andre må betale antirasistenes regning. Del 2: Saken Steyn/Macleans
