Christian Skaug En av FrPs ideer for å redusere den ulykksalige flommen av asylsøkere til Norge, er lukkede asylmottak. Et slikt tiltak ville sannsynligvis gjøre Norge mindre attraktivt å komme til, og med FrP ved makten øker sannsynligheten for at dette kurante virkemidlet blir tatt i bruk.
Erfaringene fra land som allerede har slike ordninger, viser imidlertid at de er tunge å administrere, og slett ikke uten ulemper. Det betyr ikke at det er galt å iverksette dem, men det er viktig å være klar over konsekvensene.
Kanskje vil man oppdage at det må skilles fysisk mellom personer som venter på resultatet av saksbehandlingen, og personer med utvisningsvedtak, slik systemet er i Italia.
Giovanni Bianconi i Corriere della Sera besøkte for en tid siden et av de sistnevnte mottakene, i Gradisca d’Isonzo i Italias nordøstlige hjørne, og virkeligheten som møtte ham var alt annet enn rosenrød.
Den første han snakker med er en 25 år gammel marokkaner som kaller seg Tawfik Assad. En muskuløs, tatovert og metallpyntet mann som møter journalisten iført solbriller med speilrefleks.
Tidligere satt han i fengsel. For «ran og legemsbeskadigelse» forsikrer han med en mine av å ville bagatellisere forbrytelsen, som muligens var mer alvorlig. Etter løslatelsen har han hatt tilhold i flere sentre for identifikasjon og utkastelse. Siden slapp han ut og begav seg i retning Nederland. I Frankrike stanset de ham og sendte ham tilbake til Italia.
Tawfik har bodd to måneder i det lukkede senteret for utkastelse i Gradisca, hvor han i august var en av hovedmennene bak et opprør hvor man okkuperte takene og gjorde omfattende skadeverk. Tallrike politibetjenter grep inn med køller og tåregass, og tolv personer forsvant (det kan riktignok ikke defineres som flukt, for «gjestene» er ikke innsatte). En av dem som forsøkte å rømme, havnet i koma etter et fall på mange meter.
Tawfik vil helst reise hjem, men det er lettere sagt enn gjort.
Problemet er at Marokko ikke ser ut til å ønske den tidligere fengselsfuglen. Ei heller kommer det noe svar på henvendelsene fra italienske myndigheter. «Bare de slipper meg ut, kan jeg dra og snakke med konsulen,» sier Tawfik inntrengende. Det er lett å tenke seg at konsulen ikke brenner etter å treffe ham. Slik forblir han en av de innelukkede personene som kun er identifisert ved et fingeravtrykk, i likhet med de 43 andre som bor her som fanger uten å være fanger. De er enten tidligere fanger, ansett som farlige for omgivelsene, som er brakt hit rett etter avsluttet soning i påvente av identifikasjon og utreise (hva enten den er frivillig eller ei), eller ulovlige innvandrere som viser seg å være tidligere straffedømte etter en politikontroll av fingeravtrykket på gaten. Vanligvis er de dømt for narkotika- eller vinningsforbrytelser. Det er det eneste man er sikre på, så lenge navnet og opprinnelsesstedet ikke er brakt på det rene.
Reporteren treffer også Jallo fra Senegal, som sier han har to søsken med lovlig opphold; tunisieren Morad Samud, som mener seg feilaktig anklaget i hjemlandet for å være menneskesmugler; algerieren Abdel Aziz Nazik, som ble oppdaget etter atten års ulovlig opphold, men som ikke lar seg spore opp i noe nordafrikansk land, og dermed ikke kan sendes noen steder.
Italiensk lov tilsier at ingen kan holdes innelukket i slike sentre, med sine åttemannsrom og kjøkken som knapt holder fengselsstandard, i mer enn halvannet år. Den som ikke er utkastet etter at den tiden er gått, blir sluppet ut med en ordre om å forlate Italia som sjelden blir respektert.
I mellomtiden har de levd i et limbo hvor det ikke er stort annet å gjøre enn å se på TV. På sykestua forteller den vakthavende legen at hun ofte ser seg nødt til å foreskrive tunge psykofarmaka. Av og til må hun behandle personer som har kuttet seg opp eller svelget noe farlig.
* * *
Menneskestrømmen til Europa pågår uten at verdensdelen er blitt enig om noen felles håndtering av dette viktigste politiske spørsmålet i vår tid.
Tatt i betraktning at de færreste ønsker den, ville det mest naturlige ha vært å benytte alle mulige virkemidler for å forhindre at folk drar, hva enten det betyr utviklingshjelp i bytte mot at opprinnelseslandenes egne myndigheter påser at folk ikke reiser, felles patruljering av Middelhavet med tilbakesendelse av båter, eller forbud mot problemflyruter – alt sammen eventuelt i kombinasjon med etterretningsnærvær på utreisestedene. Det ville ikke være vanskelig, det fordrer bare politisk vilje.
Så lenge det ikke skjer, spiller mange av statenes myndigheter en slags Svarteper med menneskene det gjelder, ved å tilby en standard som skal virke avskrekkende på potensielle migranter.
Land styrt av godhetsideologi, som Sverige, får da en uforholdsmessig andel til seg. Mens land med flere tusen års erfaring med menneskestrømmer, som Italia, klarer å begrense sitt mottak til noe landet kan leve med. For land som Sverige er prisen økt offentlig utrygghet og deling av samfunnskaken med et høyt antall fremmede; for land som Italia er prisen det ovenfor beskrevne, samt noen hundre tusen mennesker ekstra i svart arbeid – en symbiose på større skala enn i Nord-Europa mellom skruppelløse lokale arbeidsgivere og den organiserte kriminaliteten.
Personene som kommer, får altså en bit av landet hva enten det skjer legalt eller illegalt. Men med legalisering, slik blant andre EU-parlamentets president Martin Schulz ønsker, skjer det lettere og dermed i større grad.
I påvente av at nasjonale og overnasjonale myndigheter i Europa begynner å handle i samsvar med folkeviljen, er det altså opp til hvert enkelt land om det vil ligne mest på Sverige eller Italia – om det vil være godfjottet eller realistisk. Det siste er nok best, om enn det offentlige hykleriet kanskje ville kreve at man sier som Sverige og gjør som Italia, men medaljen har definitivt sin bakside.
