Obama kaver i kvikksand. Sånn går det med den som benytter for mange retoriske sluheter, med den som inkarnerer altfor mange personligheter på én gang. Man kan ikke snakke om krig og fred i samme åndedrett. Eller hevde USAs moralske overhøyhet og vente på at Kongressen stemmer over den. Eller forsvare de syriske barna og overlate deres skjebne til Assads gode hjerte.

Forslaget fra den ultra-pålitelige Kerry og de ultra-upålitelige russerne (er det ikke rart?) om at Assad utleverer de kjemiske våpnene, er det mest svevende og aller vanskeligste å gjennomføre som det er mulig å tenke seg. Det holder å forestille seg hvordan FN-inspektørene som skulle ta over kontrollen med alle – alle – de kjemiske våpnene, ville bli tatt imot i et Syria som brenner, eller hva de skulle gjøre med dem. Det holder å forestille seg at det er tale om minst femti gjemmesteder, hvem vet hvor.

Men det er et forslag som er smart nok til å blokkere alt inntil disse tingene presiseres. Og tilstrekkelig pasifistisk til å bringe smilet tilbake om munnen på Obama, til tross for at det i øyeblikket ikke finnes noen mer istykkerreven president. Obama er lettet over at han ikke lenger er forpliktet til å løpe ombord og skyte med skipskanonen, men han kunne ikke ha gitt seg avsted for å holde «talen til nasjonen» i en tilstand av større forvirring. På den ene siden måtte han argumentere for riktigheten av å angripe med den samme iver som han har vist hittil, på den andre siden måtte han tråkke på bremsen for å se hvordan det går med forhandlingene om overleveringen av våpnene.

Obama har rett og tar feil på samme tid. Han sier at det er nødvendig å angripe, og at det ikke er det. Den væpnede løsningen må ligge på bordet, for det er uklart om syrerne mener alvor, men man må vente på at Putin og Assad avgjør på hvilke betingelser FN kan få kontrollen, muligens etter å ha konsultert Iran. Det går kanskje som det gjorde med det internasjonale atomenergibyrået og de iranske sentrifugene, som aldri ble vist ordentlig frem til inspektørene.

Obama har latt alle beslutningene glippe ut av hendene på seg. Russerne forhandler med syrerne. Frankrike legger frem en resolusjon for Sikkerhetsrådet for å sikre at en militæraksjon kan legitimeres dersom Assad ikke er med på notene. Det amerikanske senatet tomprater, for avstemningen er jo utsatt. Til syvende og sist er hans erklæringer om avverging av krig, om USAs rolle som uunnværlig nasjon og den faste beslutningen om å stanse bruken av masseødeleggelsesvåpen, endt opp som en konseptuell saus som er til skade for alle.

Obama har ikke flertall i Kongressen. Han har ikke sympati fra et flertall av amerikanerne. Han har mistet støtten fra Storbritannia. Han har fått EU og paven på nakken… Derav sannsynligvis nødvendigheten av den hemmelige beslutningen som han nå har lekket om å tale med Putin under fire øyne om overleveringen av våpnene. De internasjonale konsekvensene er at Syria vinner tid til påfunn som å samle våpnene i byer hvor borgerne kan brukes som menneskelige skjold, at Assad får muligheten til å fortsette som syrisk leder, samt at Irans og Hizbollahs makt konsolideres, mens Russland blir den uunnværlige mellommannen. Putin går over fra å være Assads beskytter til å bli fredens store forsvarer, samtidig som han beholder posisjonen i Middelhavet.

For USA er dette helt klart ikke ideelle omstendigheter for markeringen av 11. september, en dag da landet måtte vise styrke og utholdenet. Obama risikerer å måtte trekke seg tilbake (i alle fall en stund) i en tid hvor den islamske ekstremismen er økende, hvor rekker av al Qaida-medlemmer væpnet til tennene er på fremmarsj, og hvor islamske fundamentalister som hater Vesten slåss mot blodige diktatorer som Assad, mens en hardt desimert sivilbefolkning mellom barken og veden ber desperat om hjelp, og Obama må fortelle dem at det beste vi kan gjøre er å vente.

Opprinnelig i Il Giornale den 11. september 2013.