Et av Arbeiderpartiets beste kort er Sigbjørn Johnsen. Når behovet oppstår for å gi inntrykk av at alt er under kontroll i kongeriket, er tiden inne for å la finansministeren ta en faderlig tone i offentligheten.

Det hører imidlertid til sjeldenhetene at det gjøres så bokstavelig som i Aftenposten sist lørdag, hvor man serverte et intervju med far og datter Johnsen. Statsrådens attenåring vet at det er hardere tider i vente for landet, men pappas balanserte pengebruk skjer med de beste hensikter:

– Jeg er klar over at jeg må jobbe lenger og antagelig betale mer i skatt

Emma Johnsen (18) er datteren til mannen som vokter Norges pengesekk. Hun synes han alltids kunne ha gjort mer.

For finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) handler jobben om å sikre datteren Emma (18) og hennes generasjon et like bra Norge som han selv har nytt godt av. Men stramme inn oljepengebruken – dét vil han ikke.

Emma hviler hånden på farens skulder. For kort stund siden har hun sett faren tegne opp «generasjonskontrakten» på en serviett, snakke om pensjoner, klimautfordringer, og om hvordan verden så ut på hans 14-årsdag, som var dagen han meldte seg inn i Ap.

På denne måten bygger artikkelen opp en fortelling om Norge som en utvidet familie. Gamle og unge. Slekt skal følge slekters gang, som det het seg den gangen det ikke var en menneskerettighetskrenkelse å synge Deilig er Jorden i skolen.

Men det er problemer i denne styrtrike familien. De unge kommer til å få dårligere råd enn de gamle. De må jobbe mer til lavere lønn.

For når Emma er på sin fars alder, vil Norge ikke lenger gå i overskudd, men med et underskudd med 140 milliarder kroner, viser fremskrivninger fra Perspektivmeldingen som farens departement har utarbeidet.

Hva i all verden er det som er gått galt i dette perfekte landet?

En årsak er eldrebølgen: I 2040 er det over én million over 70 år i Norge. Det vil være flere som mottar velferd enn yrkesaktive til å betale for den.

Hvordan oppstår egentlig en eldrebølge? Det skyller da ikke inn eldre fra havet mot fjæresteinene. Jo, man slutter å få det antall barn som holder befolkningen noenlunde stabil. Man nedprioriterer kort og godt nytt liv til fordel for konsum og selvrealisering.

Men denne årsaken nevner ikke familien Johnsen. Eldrebølgen er tilsynelatende som været. Det bare skjer.

Godt er det uansett at gamlefar er forberedt på uvær. Nå som vi har de syv fete årene alle hadde hørt om den gangen det ikke var en menneskerettighetskrenkelse å lese Det gamle testamente i småskolen, legger man penger til side for de syv magre.

– Derfor er det viktig at vi innretter oss slik at vi ikke ødelegger muligheten Emmas generasjon har, sier finansministeren, og viser til at vi i dag setter til side penger til neste generasjon igjennom Oljefondet.

Alt dette lyder veldig betryggende. De gamle i familien Norge sørger for de unge i familien Norge. Vi er for anledningen ikke et A/S.

Men det er noe som ikke stemmer. De unge er jo relativt få. I alle fall sammenlignet med den tsunamien av en eldrebølge. Mer som en krusning på havoverflaten. Samtidig vokser befolkningen.

Familien Johnsen har rett og slett unnlatt å snakke om elefanten i rommet, og Aftenposten har ikke dristet seg til å peke på snabelen heller.

Det innvandrer flere personer til Norge enn det fødes. Det betyr at pengebingen som de eldre i familien Norge har fylt opp, ikke bare kommer deres egne etterkommere til gode. Tilgodesett blir også etterkommere av noen mennesker fra f.eks. Irak som de eldre i familien Norge aldri har møtt.

Enter gamlefar Johnsen:

– Vår velferd er et spleiselag mellom generasjonene, sier Johnsen og viser til «generasjonskontrakten», det vil si at den arbeidsføre generasjon sørger for velferd til unge og gamle.

– Hvis vi klarer å ta videre fellesskapsfølelsen, at vi stiller opp for alle som har behov for hjelp, så er jeg ikke bekymret. At alle bidrar etter evne er limet i den norske modellen. Hver generasjon jobber for at den neste generasjonen skal våkne til en bedre morgendag.

– Vil neste generasjon takke deg og den rødgrønne Regjeringen?

– Ja. Jeg håper det. Jeg tror jeg har gjort det jeg kunne for å bidra til generasjonskontrakten.

Men slik den norske demografien i øyeblikket fungerer, så er en stadig større andel av den neste generasjonen ikke ens egen familie. Ikke desto mindre vil Johnsen på sitt ikke altfor subtile vis oppnå at vi tenker på resten av befolkningen som familie, selv når det blir stadig mer opplagt at det blir litt mindre sant for hver dag som går.

Det er ikke sikkert at de som følger etter de rødgrønne i regjering vil gjøre en bedre jobb enn Johnsen og kompani med å skyfle penger hit eller dit. Men kanskje kan vi ha et visst håp om at de ikke – kun når det er hensiktsmessig – vil late som om Norge som ved en slags naturlov for all fremtid vil være én stor familie. Det spiller i første omgang ikke så stor rolle hva de gjør, men det spiller en stor rolle hva de er. Ærlige, for eksempel. Konsekvente. Det kunne gjenopprette noe av den tapte tilliten mellom folk og elite.