Norske politikere og meningsbæreres faktavegring er tydeligvis av det hardnakkede slaget. Sist ute er integreringsminister Inga Marte Thorkildsen (SV), som velger å utmale kommuners økonomiske bekymringer som et innstillingsproblem.

Bakgrunnen er at flere kom­mu­ner nekter å ta imot det antall flykt­nin­ger som sen­trale myn­dig­he­ter ber om, og oppgir økono­misk under­skudd som årsak. For det kos­ter langt mer å bosette flykt­nin­ger enn de stat­lige til­skud­dene dekker, hvilket har dra­ma­tiske føl­ger for kom­mu­ne­nes økonomi. Sta­ten beta­ler for introduksjons- og kva­li­fi­se­rings­pro­gram­mer, men det er det som kom­mer etterpå som kos­ter kom­mu­nene dyrt.

Av 60 flykt­nin­ger som full­førte kva­li­fi­se­rings­pro­gram­met i 2012, er bare åtte i arbeid og to i utdannelse.

40 lever av sosial­hjelp, mens res­ten går på andre stat­lige tiltak.

Statsråd Thorkildsens misnøye med kommunenes innstilling er åpenbart så stor at hun ikke sjenerer seg for å lyve journalist Per Anders Johansen og det lesende publikum rett opp i ansiktet:

– Det er ikke slik at Norge tar imot spe­si­elt mange flere flykt­nin­ger enn andre land. Å ta imot flyt­knin­ger er bare en del av det å være et land i ver­den, leg­ger stats­rå­den til.

Denne påstanden er så drøy at det er ubegripelig at politikere – og enkelte meningsbærere – slipper unna med den. For det gjør de, takket være journalister som ikke følger opp med kritiske spørsmål. Nå bør man ikke beskylde folk for å lyve i tide og utide, men Thorkildsens påstand kan vanskelig kalles noe annet, ettersom tallenes tale er så klar at ingen lenger kan påberope seg uvitenhet. I hvert fall ikke de hvis jobb er å styre et helt land.

Det enkle faktum er at selv i rene tall er Norge med i gruppen av europeiske land som har tatt imot flest asylsøkere:

Vi tar imot flere enn hele Øst-Europa tilsammen, inkludert Polen med sine ca. 40 millioner innbyggere. Vi tar imot flere enn Spania med over 40 millioner, og flere enn våre nordiske naboland med omtrent samme innbyggertall.

Når man deler tilstrømningen på antall innbyggere, havner Norge blant landene som tar imot aller flest asylsøkere – for ikke å nevne innvandrere generelt – og vi ligger langt over gjennomsnittet i EU- og EØS-landene. Alle som hevder noe annet, er enten så ignorante på dette området at de ikke bør lyttes til, eller så lyver de.

I 2011 tok vi imot dobbelt så mange pr. innbygger som Nederland, over tre ganger så mange som Danmark, fire ganger så mange som Finland, sju ganger så mange som Storbritannia, elleve ganger så mange som Frankrike, femti ganger så mange som Irland og hundre og tretti ganger så mange som Portugal.

Innvilgede asylsøknader pr. 1000 innbyggere (2011):

Vi har hørt denne visen til det kjedsommelige før, fra f.eks. Venst­res Trine Skei Grande, Dags­avi­sens Arne Strand, Norsk orga­ni­sa­sjon for asyl­sø­kere (NOAS) ved Jon Ole Mar­tin­sen og Anti­ra­sis­tisk sen­ter (ARS) ved Kari Helene Par­ta­puoli. Frem til idag, hvor altså en statsråd i regjeringen med største selvfølgelig fremmer en påstand som ikke er sann – og ikke blir sann uan­sett hvor mange gan­ger de pågjel­dende gjen­tar den.

De som er for en libe­ra­li­se­ring av norsk asyl­po­li­tikk utvi­ser en sta­dig mer påfal­lende mot­vilje mot å for­holde seg til fak­tu­elle opp­lys­nin­ger, og fore­trek­ker til­syne­la­tende å fremme feil­ak­tige påstan­der i håp om at de blir opp­fat­tet som sanne.

Eller håper man kan­hende at der­som man bare fort­set­ter å gjenta seg selv, så vil mer fakta­ori­en­terte poli­tiske mot­stan­dere til slutt gå lei av å til­bake­vise dem?

I så fall tar de vel­dig feil. Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Tal­lene som viser at asyl­li­be­rale politikere, per­soner og press­grup­per farer med en – i beste fall – villedende frem­stil­ling av tin­ge­nes til­stand fin­nes, og vi kom­mer til å legge dem frem.

Hver gang.

Og før eller siden vil et tilstrekkelig antall velgere forstå at de blir løyet til.

Det sies at troen vokser inn i himmelen, men det er da også det eneste som kommer til å vokse ifb med norsk asyl- og innvandringspolitikk. Det – og så det økonomiske underskuddet i landets kommuner og den norske stats overordnede økonomi. Da hjelper det lite at integreringsminister Thorkildsen velger å distansere seg fra virkeligheten ved å lyve for både seg selv og andre.