Beppe Grillo har høstet storm på bloggen sin etter den skarpe reaksjonen på at noen av senatorene tilhørende femstjernersbevegelsen (M5S) stemte på venstresidens kandidat til presidentvervet i det italienske parlamentets førstekammer. Noe annet var kanskje ikke å vente, og i den grad det er åpenlys intern debatt i et parti som har transparens som en av sine viktigste saker, skulle man tro at det var velkomment. Grillo bruker selv skarpe ord, og må finne seg i det samme tilbake.

Nå kan det se ut som om satirikeren har et aldri så lite forklaringsproblem. For Grillos bloggpost avstedkom følgende reaksjon fra en av bloggens bidragsytere:

Denne bevegelsen (M5S), som jeg stemte på ved valget, representerer meg ikke lenger. Denne siste posten avslører en autoritær vending i bevegelsen. Hvis den hadde latt Schifani bli valgt i stedet for Grasso – og det på grunn av allmaktsbabbelet til Grillo og Casaleggio, foruten den skammelige og veloverveide devisen «jo verre jo bedre» varmt støttet av de galningene og fanatikerne som nå er i flertall – ville den ikke hatt noen mening lenger. Jeg oppfordrer de av femstjernersbevegelsens senatorer som hadde mot og seriøsitet til å protestere mot Grillos skammelige diktat, til å holde ut. De er det eneste håpet denne bevegelsen har om ikke å bli et bytte for det messianske babbelet til Grillo og kompani (først og fremst Crimi) og å unngå at det som var et virkelig håp om forandring blir omgjort til en fascistoid katastrofe i hendene på personer av siste sortering.

Det oppsiktsvekkende er at innlegget, som høstet stort og umiddelbart bifall, kort tid etterpå ble fjernet. Men Corriere della Sera hadde i mellomtiden skaffet til veie en skjermdump, og dermed var det duket for et aldri så lite rollebytte: Avisen som tar bloggen med buksene nede. Kritikken lot ikke vente på seg: Ikke bare vil Grillo bestemme alt selv, han vil ikke ha debatt om beslutningene heller. Anklagene om leninisme og dobbeltmoral var ikke til å unngå.

Det er altså en dyp splittelse i partiet: Skal man gjøre alt som er mulig for å destabilisere det politiske systemet, eller skal man ta ansvar for at en slags normalitet vedvarer?