Hans Rustad To kontraster: Thorbjørn Jagland og Inge Lønning arbeider for å skrive Den europeiske menneskerettskonvensjonen inn i Grunnloven. I deres øyne er menneskerettigheter grunnlaget for det nye Europa og det som binder Europa sammen. Man må forstå det slik at Europa har nådd det høyeste sivilisatoriske trinn, høyere enn USA, med sitt Guantanamo og sin dronekrig.
Men det er skjær i sjøen.
Under den kalde krigen var menneskerettigheter og politisk frihet det store skillet mellom Sovjetblokken og Vesten. Da Leonid Bresjnev undertegnet Helsingforserklæringen i Helsingfors i 1975, ga han en konsesjon som senere skulle vise seg å ha stor symbolsk betydning. Det som ble betegnet som den tredje kurven, om menneskerettigheter, skulle vise seg å bli et spor som viste seg ustoppelig. Men det var et spor som dissidenter innen østblokken selv fulgte.
En undergruppe av menneskerettighetskampen var jødenes situasjon i Sovjet: Den amerikanske Kongressen vedtok den såkalte Jackson-Vanik-loven fra 1974, som knyttet retten til utvandring for jøder til sovjetiske muligheter for eksport til USA. Den viste seg å være et effektivt pressmiddel.
Den amerikanske Kongressen har en innflytelse og makt som europeiske parlament bare kan drømme om. Nylig vedtok Kongressen en tilsvarende lov som har fått navnet etter Sergej Magnitsky, revisoren som forsøkte å ta kampen opp mot skattekontoret i Moskva som ranet Hermitage Capital for hundrevis av millioner kroner. For det ble han fengslet og mishandlet til døde. En slik behandling av et lovlig internasjonalt foretak og et slikt menneskerettsbrudd, finner ikke Kongressen seg i. Alle som kan knyttes til denne saken, og den er omfattende, har innreiseforbud til USA. Obama skal etter sigende først ha avslått å undertegne loven, men ble presset til det.
Denne blanding av makt og idealisme er et særkjenne ved USA, og noe Europa og særlig EU mangler. I EU vil man være best i klassen. Og klassens dux er leder av Europarådet, Thorbjørn Jagland.
Men står det så bra til i Europa som Jagland hevder?
Jødenes stilling i det nye Europa kaster skygger over utopien. Nylig var det en høring i menneskerettskomiteen, som er en underkomite av Utenrikskomiteen i Representantenes hus. Der fortalte kristne, jøder, muslimer og menneskerettsgrupper om jødenes stilling.
Amerikanske politikere kan trekke på en lang tradisjon av engasjement for jøder og andre forfulgte. Det er grunn til å tro at menneskerettigheter og politikk igjen vil bli en politisk issue i USA: strømmen av kristne ut av Midtøsten, særlig koptere, vil bidra til å opplyse representantene om hva som foregår. Det vil gjøre en tilpasning til islamister og salafister vanskelig.
Brennpunkt
Men hva hvis det kommer tilsvarende rapporter om jødenes stilling i Europa? En ting er negative rapporter i israelske aviser, men når slike historier når amerikanske medier, får de en helt annen virkning. Vi vet at Sverige allerede begynner å få en dårlig presse. Etter sigende skal også norske diplomater i Washington ha blitt overrasket over å bli møtt med spørsmål om antisemittisme i Norge.
Antisemittisme gir dårlig PR.
Til forskjell fra Europa deler også store deler av det liberale USA bekymringen for jødenes fremtid. Det er en av de store forskjeller på USA og Europa. I Europa tier den konsensusorienterte om den nye antisemittismen. Man fordømmer eksplisitte handlinger og ytringer, men vil ikke se de dypere sammenhengene.
Den kan jødiske og andre representanter legge frem når de kommer til USA og vitner for Kongress-komiteer, slik leder av den svenske komiteen mot antisemittisme, Willy Silberstein, nylig gjorde. Han skriver om høringen i Jerusalem Post.
Dette blir lest og snakket om, med den spesielle historien Europa har i forhold til jøder. Hvordan lyder disse ordene i amerikaneres ører – når de hører at jøder ikke kan fremstå som jøder og gå i fred på åpen gate?
To the 20,000 members of Sweden’s Jewish community, anti-Semitism has become a growing problem. Jews identifiable by dress or otherwise have suffered threats and violence.
The Jewish community center in the city of Malmo was fire-bombed and its cemetery desecrated.
This comes after worrying political signals. Malmo’s mayor stated that “[w]e accept neither anti-Semitism nor Zionism in Malmo” and openly advised the Jewish community that they would gain protection from violence and problems if they “distance themselves from Israel.”
Along with other European Jews, members of our community who have long been patriotic contributors to our country now feel ourselves increasingly targeted and vulnerable. And we note that the focus of American monitors on the issue of anti-Semitism is not met with the same commitment among European politicians. I call for an involvement by leaders in Europe.
Kjølighet
Silberstein bemerker en kjølighet og kulde overfor jøder, som har kommet til syne i debatten om omskjæring av jødiske guttebarn. En ting var at flere liberalister nektet å gjøre noen distinksjon mellom kvinnelig og mannlig omskjæring. Man ville heller ikke innse omskjæringens religiøse og kulturelle betydning. Denne avvisning og forekomster av direkte fiendtlighet overrasket og sjokkerte mange jøder.
Flere rabbinere og andre talspersoner sa rett ut at hvis et forbud ble vedtatt ville jødene forlate Europa.
En slik blanding av idealisme, dogmatisme og fiendtlighet sjokkerer også amerikanere, og forteller dem at noe er på gang i Europa.
Slik kan jødenes stilling bli en sak på USAs problemkart, noe EU og Jagland knapt kan forestille seg. Den baksiden man selv ikke vil forholde seg til, kan bli noe Kongressen og amerikanske medier blir opptatt av. Høringen i Kongressen blir neppe den siste.
Sanksjoner er ikke det mest nærliggende, men bare det at jøders situasjon i Europa kommer på dagsorden vil sette EU i stor forlegenhet. Og hvis temaet først luftes offentlig, har det en egendynamikk.
Koblingen Europa og jøder er toksisk, giftig. Når lokket først er tatt av vil det bli vanskelig å lukke.
Som alle europeere vet, men som det er uvelkomment å si høyt, er den nye antisemittismen drevet av årelang antiisraelsk propaganda fra hjemlige politikere og muslimsk innvandring.
Jødene blir derfor fokus for forholdet mellom Europa og islam/muslimer og det er en situasjon og posisjon de føler seg svært ubekvem med.
Spesielt ille blir det når jøder selv må påpeke hvem det er som utsetter dem for fare og trakassering.
Finally, there is the rhetoric and conduct of radical and avowedly anti- Semitic Islamist leaders – and the frequent appeasement of their conduct for politically expedient and politically correct reasons. From such leaders, and often from university faculty enclaves, calls for Israel’s destruction, rhetoric analogizing Israel to Hitler’s Germany and shrill condemnations of “Zionist pigs” provide cover for anti-Semitism.
Silberstein advarer Europa om hva høringen signaliserer:
First, it sends a message to Europe that failure to effectively confront anti-Semitism will be a matter of importance to an across-the-board range of America’s leaders.
Dernest sier han at ulykke for jødene innevarsler katastrofe for Europa. Det er et budskap som er enda vanskeligere å ta til seg for dagens ledere. De vil helst snu øynene bort.
Det var akkurat hva de gjorde i tredveårene. Man snudde blikket bort.
http://www.jpost.com/Opinion/
