Med forbløffelse kunne man sist uke høre et nærmest samlet medie-Norge hylle en venstreorientert sterk mann i et land langt borte, som nettopp var avgått ved døden. Det var som om de uttrykte at hans død var et tap for Venezuela og verden.

Hugo Chavez står i en tradisjon av karismatiske ledere, som fremfor alt fascismen identifiseres med.

Det spesielle med den dårlig skjulte sympatien til norske redaksjoner var at den var så uforstilt: som om alle deler deres syn, som om det bare finnes ett syn.

Det synes å ha gått dem hus forbi at i den universelle gjennomlyste digitale verden er det vanskelig å skjule likheter, og Hugo Chavezs førerstatus er umiskjennelig: retorikken, selvdyrkelsen, førerkulten, voluntarismen, forbindelsen mellom fører og folket, som er av mytisk karakter (påkalling av Simon Bolivar – bolivarismen). Innenfor en slik overhistorisk ramme har føreren et mandat til å forsvare folket, og dette mandat gir ham rett til å bruke alle midler. Han er hevet over rettsstatens begrensninger.

I norsk presse ble dette til «feil» og feilgrep, som da den kvinnelige dommeren som løslot en mann som hadde sittet tre år i fengsel uten lov og dom fikk sparken. Det Aftenposten «glemte» å ta med at hun i tillegg ble voldtatt. Det hadde kanskje gjort rubriseringen «feilgrep» vanskeligere å opprettholde.

Man anla som den selvfølgeligste ting av verden Chavez’ perspektiv, som om det ikke fantes andre.

Man messet om alt han hadde gjort for de fattige og hvor høyt de elsket ham. At han, som tilsvarende populister, hadde oppdaget potensialet i å verve fattige i en blanding av vulgærpropaganda og subsidier, les: bestikkelser, streifet dem ikke.

Er det fordi han var en venstreorientert sterk mann? Da er det ok å ha baller. Er han høyreorientert er han ond.

Denne dobbeltmoralen ved begynnelsen av et nytt århundre er pinlig. Den forteller om en innavl og konsensus i norske medier som man knapt skulle tro var mulig.

Chavez kjøpte seg stemmer, med sin manglende respekt for lov og rett forvandlet han deler av den fattige underklassen til en mobb.

Ikke med ett ord ble det nevnt at han også spilte på antisemittisme.

Skyldes denne forkjærlighet for Chavez at den norske venstresiden – og dens omland – selv befinner seg i en krise hvor man ikke er i stand til å gjenkjenne eller ta avstand fra lovløshet, populisme, hatretorikk og antisemittisme?

For den informerte publikummer er Chavez først og fremst kjent for sin sterke antiamerikanisme. I Aftenposten ble dette forklart med at «mine fienders fiende er mine venner». Det var en slik spillteori og relativisme som lå bak at Chavez alllierte seg med Iran og Syria, ikke at han virkelig delte deres oppfatninger.

Dette er en grov fortegning og det berører også norske interesser. Å forstå Chavez’ antiamerikanisme er å solidarisere seg med demokratiets fiender.

Disse sidene ved Chavez ble forklart med ord som «omstridt», hans farverike karakter, hans temperament, høyresidens konspirasjoner mot ham, et utslag av hans «mission» om å hjelpe de fattige, – hvilket vil si at han var tilgitt – på samme måte som hans utblåsning fra FNs talerstol der han omtalte USAs president som «djevelen», (som nettopp hadde stått på samme talerstol – det luktet fortsatt svovel) – var en henvisning til Irak-krigen – og var ikke den gal eller forbrytersk kanskje? Slik sys Chavez utspill inn i en sammenheng som gir dem et tilforlatelighetens skjær. Er ikke også NRK på vegne av det norske folk mot Irak-krigen og Bush?

Det vet vi jo. Men NRK og Aftenpostens solidaritet med Chavez stikker dypere, for de tilslører at denne motstanden ikke var en moralsk-politisk reservasjon i en enkelt sak. Den var prinsipiell. Den sprang ut av at Chavez virkelig var en sann fiende av USA.

Hvis man tilslører dette – systematisk, slik norske medier gjorde – gjør man seg selv til fellow traveller – til medløper.

Med stigende kvalme kunne man registrere at det var der norske redaksjoner sto.

En mann og et regime som har fått så mye negativ omtale i årenes løp skulle det godt gjøres å skjønnmale. Men man hadde ikke noen skrupler eller vanskeligheter med det. Fra det øyeblikk mannen var død skrudde man på sympatico-knappen. At visepresident Maduro beskyldte utenlandske krefter for å ha påført Chavez kreft, ble ikke nevnt.

Hvis noe tilsvarende hadde utspilt seg med en høyreorientert leder ville en slik vanvittig påstand blitt heist opp som tegn på regimets vanvidd og ondskap. Når det gjelder en venstreorientert velger man utelatelsen/fortielsen.

I 70-80-årene var Augusto Pinochet bildet på en slik sterk mann, selv om han manglet mange av kriteriene på en karismatisk leder.

30-40 år senere er man ikke i stand til å gjenkjenne eller objektivt beskrive en tilsvarende leder på venstresiden.

Man er ikke i stand til å reflektere over seg selv. Man har ingen distanse.

Under Pinochets junta ble 3.000 mennesker drept i politisk vold. I Venezuela ble over 19.000 mennesker drept i generell vold. Det gjør landet er ett av verdens mest voldelige. Tallene lar seg seg selvsagt ikke sammenligne direkte, men voldsnivået i Venezuela sier noe om samfunnet Chavez skapte.

Pinochet fikk Chile på bena økonomisk. Chavez har ruinert Venezuela. Det rettferdiggjør ikke militærdiktatur, men det er fakta. Den rolle man tildelte Pinochets Chile gjør man skylder å være like kritisk mot Chavez.

I stedet rettferdiggjør man Chavez populisme som har sølt bort – hevdes det – 1.000 milliarder kroner: enorme summer er gått til å subsidiere basisvarer, til vennligsinnede regimer i Latinamerika og til våpenkjøp og prestisjeprosjekt som direkte flyforbindelse Caracas-Teheran. Men landets infrastruktur er ikke fornyet. Chavez spiste opp såkornet.

Slik virker populismen – den betyr lovløshet, økonomisk ruin og politisk krise. Var dette noe å rose? Ville man sagt det samme om Benito Mussolini?

Den ukritiske dekningen av Hugo Chavez’ død er noe mer enn skammelig. Betyr det at antiamerikanismen, dobbeltmoralen og blindhet for lovløshet og antisemittisme også gjenfinnes i det norske mediokratiet? Hvor sterkt bolverk vil disse mediene være mot slike krefter hvis de selv mangler motstandskraft?

Hvis man ikke ser forskjell på en hensynsløs populist og en demokrat, hvordan skal man da kunne forsvare demokratiet?

For å forstå hvordan en slik sympati er mulig:

Stikkordet  er «motstand». Chavez sluttet forbund med Iran, Hizbollah, Syria – krefter som omtaler seg selv som motstandsfronten. Vi vet hvem de er motstandere av – Den store Satan USA og den lille Satan Israel.

Det er særlig Iran som benytter denne retorikken. Og legg merke til at Irans retorikk får noe av den samme behandling av norske medier som de har gitt Chavez: man nevner ikke hatretorikken annet enn som kuriosum.

I stedet lar man tvilen komme dem til gode: er ikke Hizbollah motstander av okkupasjon? Er det ikke det motstand betyr?

Man later som – og innbiller publikum at deres «motstand» er idealistisk og rettferdig. På samme måte som Chavez’ antiamerikanisme gis et idealistisk skjær.

Er det denne motstansfronten Norge ønsker å tilhøre?