Statsmannskunst består for en stor del av å skue inn i fremtiden og prøve å tenke seg hva slags problemer den kan bringe, dette med sikte på å treffe tiltak i god tid for å avverge de potensielle problemene. Når regjeringen legger frem et dokument kalt Perspektivmeldingen, ledsages det derfor av en viss forventning. Virker det som om landets politiske ledelse har et skarpt blikk på den omskiftelige verdenen den befinner seg i?

Statsministeren og finansministerens presentasjon av meldingen gav i hovedsak det inntrykk at det meste går veldig bra, at de mørke skyene som måtte finnes, fortsatt ligger i horisonten, og at man har forholdsvis god tid til å iverksette tiltak. Den norske modellen virker, vi har høy velstand, ledigheten er lav, bedriftene har gode vilkår, og vi sløser ikke bort oljepengene. Men vi blir flere eldre, vi er prisgitt den globale utviklingen, og det er arbeid vi skal leve av i fremtiden, når finansene kommer under press. Som beroligende middel er Sigbjørn Johnsen uovertruffen. Dætta ha’ vi kontroll på, hæin Jens å je. Stødig kar, stø kurs.

Mye sant er det jo i dette. Men så virker det som om en del foreliggende og potensielle problemer neglisjeres når de store gutta viser frem de oppmuntrende figurene. Norges knøttlille ledighet mot Spanias skyskraper av et histogram unnlater f.eks. å fortelle historien om de mange trygdede. Er det et glansbilde som i størst mulig grad etterstrebes vedlikeholdt?

Den største skyen i solskinnsbildet er det vi kan kalle eldrebølgen. Regjeringen unnslår ikke at forsørgelsesbyrden vil øke, dvs. det blir flere eldre å ta hånd om for hver yrkesaktiv:

Igjen blir man fremfor alt beroliget. Forsørgelsesbyrden er bitte lite grann større i dag enn i 1970, og blir ikke dobbelt så stor før om 47 år. Hah! Peanuts. Det er jo bare å sørge for at en av de fire som bæres oppå den planken i 2060, stiger ned og hjelper til med å bære i stedet. Om ti personer bærer to andre (1970) eller elleve bærer tre andre (2060), spiller vel ikke all verdens rolle. Man setter opp pensjonsalderen litt pga. den økte levealderen, og setter sin lit til bedre helse, ny teknologi og høyere produktivitet. Befolkningen aksepterer dette så lenge alternativet er kutt i velferdsytelsene eller skatteøkninger, som man kanskje ikke kan tillate seg i en åpen, internasjonal økonomi. Med arbeidslinjen er problemet løst.

En annen sky som nevnes, er at oljen tar slutt en dag. Men det skjer ikke over natten, og det er god tid til å forberede seg på tiden etterpå.

Så er det at man spør seg: Kunne ikke eksakt de samme ordene ha vært ytret for ti eller tjue år siden? Er det virkelig ingen nyere perspektiver som har satt de små grå i sving i departementene?

Den som måtte sette seg fore å gå de drøyt hundre og femti sidene som ble lagt frem for fire dager siden nærmere etter i sømmene, vil muligens ane uro når avsnittet «Framtidens velferd må planlegges i dag» kommer helt til slutt i meldingen. Ja, var liksom ikke det noe av poenget? Var det ikke der diskusjonen burde starte?

Det er ikke sånn at andre problemer enn de fremhevede underslås helt, det er bare at man må pløye seg igjennom en meget lang skryteliste for å oppdage dem. Vi har et godt samfunn (man leter forgjeves etter antall selvmord i meldingen). Vi har høy velstand (om enn det ikke er mye spennende mat å finne i butikken). Vi har høy velferd (alle som har sett innsiden av et aldershjem, er vel enig i det?). Vi er høyt utdannet (og blås i om masterstudenter ikke kan elementær logikk). Vi har høy gjensidig tillit (bare vi kan bo der hvor vi er omgitt av våre egne). Vi har høy yrkesdeltagelse (særlig når man ansetter så mange byråkrater som ikke leverer reelle tjenester).

Kanskje er noe av problemet her at det er Finansdepartementet som forfatter meldingen. Det lar seg ikke nødvendigvis måle i penger f.eks. om en student ikke kan stort. Men ved nærmere ettertanke kan det muligens påvirke økonomiske forhold i fremtiden? Var det ikke i perspektiv man skulle se?

Da er man adskillig mer komfortabel med størrelser som styringsrenter, gjeldsnivå eller inntektsfordeling. Med hvor godt Norge kommer ut av det i internasjonale sammenligninger. Men hva om den offentlige statistikken ikke fanger opp alle de vesentlige utviklingstrekkene? Man leter forgjeves etter en drøftelse av svart økonomi og internasjonal organisert kriminalitet (et helt kapittel er derimot viet noe man ikke kan gjøre noe med, altså klimaet). Mon tro om det ikke finnes inntektsforskjeller som ikke lar seg avlese på vanlig måte?

For å oppdage den norske økonomiens kanskje største akilleshæl, må man bla seg frem til side 145, hvor det gis en oversikt over mottagere av diverse trygdeytelser til yrkesbefolkningen:

Selv for Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå (SSB) er det altså umulig å finne sammenlignbare tall for sykepenger før og etter 1992. Det kan uansett konstateres at mer enn 600.000 personer i yrkesaktiv alder ikke er i arbeid, og at mottagerne av uføretrygd og arbeidsavklaringspenger (AAP) nesten er tredoblet siden 1980.

Vi vet at mange av de nye uføretrygdede personene er unge. Mon tro om ikke dette med tiden kan bli et vel så stort problem som eldrebølgen? Tatt i betraktning at fellesskapet kan bli nødt til å forsørge hærskarer av mennesker i opptil seksti år, burde ikke det vies mye større oppmerksomhet? Desto mindre beroligende når det sies rett ut at man ikke har noen god forklaring på den store økningen. Burde det ikke stå høyt på prioriteringslisten å utrede det raskt og grundig?

Meldingen tar ellers opp arbeidsinnvandringen, og konkluderer sågar med at den ikke er et permanent svar på Norges langsiktige utfordringer. Samtidig setter man sin lit til at den vil gå ned om litt, og virkningene av den store innvandringen i øyeblikket avdramatiseres. Det sies lite om det store behovet for finansiering av infrastruktur til en voksende befolkning, ditto om innvandreres større trygdetilbøyelighet.

I det hele tatt lates det som om landet blir det samme med andre mennesker. Man tar ikke ordentlig innover seg at Norge er i ferd med å forandres radikalt, med stor hastighet. Generasjonsregnskap, ja vel. Men hva om den neste generasjonen i større grad vil ha opphav i andre land eller himmelstrøk? Vil den opprinnelige befolkningen med glede betale skatt for å finansiere den større tilbøyeligheten til familieliv hos visse innvandrere? Skattemoral synes ikke å være noe tema. Ordet moral er faktisk fraværende i hele meldingen.

Som sedvanlig fra politisk hold er det altså en rekke viktige spørsmål som underkommuniseres. Man peker villig på skyer langt ute i horisonten som alle har sett i lang tid, men unnlater å peke på dem som hurtig nærmer seg fra en annen retning.