Saudi-arabisk film er ikke hverdagskost på europeiske kinoer, men under filmfestivalen i Venezia kunne publikum nylig stifte bekjentskap med et nytt verk av den suksessrike Haifaa Al-Mansour, den første kvinnelige regissøren i det reaksjonære kongedømmet — hvor det ikke engang finnes offentlige kinoteatre, og filmer stort sett distribueres som DVD-er.

I hovedstaden Riyadhs periferi bor Wadjda, en ti-tolv år gammel pike og eneste barn av to middelklasseforeldre. Moren kan ikke få flere barn, og faren er for det meste borte fra hjemmet, arbeidende og på utkikk som han er etter en ny eller ekstra kone som kan gi ham en sønn han kan plassere i slektstreet, hvor lillejenta naturligvis ikke har noen plass.

Forholdet mellom mor og datter er varmt, og den koselige atmosfæren inne i hjemmet står i kontrast til bydelen: et høl hvor det ikke er noe vakkert å se på, det er lite å foreta seg, hvor kvinnene må gå tildekket så snart de beveger seg utenfor døra, og hvor bygningsarbeidere kommer med uforskammede kommentarer til forbipasserende hunkjønn. Wadjdas mor arbeider som lærer et godt stykke hjemmefra, men kan ikke komme seg dit uten hjelp, siden kvinner ikke kan kjøre bil dertillands. Hun er dermed prisgitt en slubbert av en sjåfør for å komme seg på jobb.

Wadjda er en selvstendig, oppegående og artig jente som ser ut til å ha et forholdsvis greit liv i de triste omgivelsene. Litt opprør er det i henne, men balansert av enkelhet og uskyld. Hennes unge alder gjør at hun ikke trenger å dra sløret over ansiktet, og det er ennå ikke uanstendig at hun leker med nabogutten Abdullah. Han har sykkel, og en dag erter han Wadjda ved å nappe sløret fra henne i forbifarten og sykle avgårde. Hun tenker at bare hun hadde hatt en sykkel også — en umulig tanke for en voksen kvinne, og høyst upassende for dydige piker også — skulle hun ha kjørt etter ham og tatt sløret tilbake for egen maskin.

Kort tid etter ser hun en grønn sykkel fare forbi som om den seilte av seg selv oppå en støyskjerm langs veien like ved. I virkeligheten er den montert på taket på en bil bak skjermen som er på vei til en butikk, men dette litt magiske synet av tohjulingen fyller henne med en uimotståelig lyst til å skaffe seg den. Hun løper først etter bilen, og sporer siden opp butikken hvor sykkelen havner. Av innehaveren får hun vite prisen, som er mer enn hun har råd til selv.

Av konformitetsgrunner vil ikke moren gi henne penger til sykkel. Med kreativ foretaksomhet begynner Wadjda å tjene og spare penger. Hun lager blant annet fargerike armbånd hun selger til medelevene i pikeklassen, en virksomhet som ikke er tilstrekkelig innbringende, og som uansett avbrytes idet den oppdages av skolens uhyre snerpete kvinnelige rektor, som irettesetter henne kraftig og moralistisk.

(Spoiler: Wadjdas sjanse til å realisere den halvt forbudte drømmen kommer paradoksalt nok med en skolekonkurranse i koranresitasjon, hvor førstepremien er et pengebeløp som holder til å kjøpe sykkelen. Hun pugger alt hun kan, og vinner konkurransen. Men da rektor under premieutdelingen får et ærlig svar på spørsmålet om hva hun har tenkt å bruke pengene til, blir hun på ny irettesatt for sitt opprør mot de sosiale konvensjoner, og presset til å donere beløpet til palestinerne.

Det er først når moren til slutt får den ekstra gode grunnen til å vise de samme konvensjonene den midterste fingeren, at Wadjdas drøm går i oppfyllelse. Faren er i ferd med å arrangere bryllupet med sin nye kone, og moren har gjemt seg ved å trekke opp på taket for ikke å gi ham tilfredsstillelsen ved å frastøte henne før festen. Der oppe har Wadjda tidligere tjuvtrent på å sykle med Abdullahs hjelp, og dit opp går hun for å lete etter moren når ingen vet hvor hun er og hun ikke svarer på telefonen.)

* * *

Haifaa Al-Mansour har trolig balansert på en knivsegg for å kunne fremme et statement i hjemlandet uten å ta så hardt i at anerkjennelsen ville begrense seg til en taus sådan. Men det har hun klart med denne enkle historien fortalt uten fiksfakserier, kanskje ved hjelp av den uimotståelige sjarmen hos hovedpersonen, fantastisk godt spilt av lille Waad Mohammed, samt fraværet av karikering av de reaksjonære. Folk roser filmen åpent i Saudi-Arabia, enda den klart — om enn raffinert — har illustrert de tunge politiske og religiøse dimensjonene både ved en ungjentes enkle og uskyldige ønske, samt de talende hverdagsopplevelsene i en til dels kvelende sosial atmosfære.

En viss ironi er det muligens i at det er god bruk for regissørens evner også utenfor grensene til verdens mest autoritære teokratier.