Hans Rustad New York Times ved Scott Shane tar for seg den flytende situasjonen i Midtøsten og USAs holdning til islamister, som nå sitter i regjering.
Artikkelen siterer «eksperter», men eksperter kan i dag bety vidt forskjellige ting. Når pressen selv ikke er åpen om deres egen eller ekspertenes preferanser, oppstår forvirring. I den «gamle» tid, hvor pressen var borgerlig, ville man poengert at en ekspert var venstreorientert, for å advare leserne om at synspunktene måtte tas med en klype salt. I dag later pressen som om «ekspertene» har sine credentials i orden, selv der hvor de åpenbart er knyttet til politiske tenketanker eller institutter. Resultatet er en stigende mistillit fra våkne lesere og likegyldighet eller passivitet fra andre.
Når pressen skal veilede i det uoversiktlige farvann som heter det nye Midtøsten, blir dette synlig.
Blir terrorfaren større eller mindre med islamister i posisjon, spør NYTimes, og antyder mindre, fordi islamistene nå får en egeninteresse i en politisk utvikling.
Men på hvilke premisser? Det er det springende punkt som avisen ikke adresserer. Tvert om. Den siterer en forsker som sier at terrorfaren kan øke hvis islamistene mister troen på demokratiet. Her gjøres islamistene til ofre. Hva om det er islamistene som stiller krav som er uforenlig med demokratiet?
To eksempler har satt en støkk i vestlige krefter som ønsker en tilpasning og integrering av islamister.
Det ene var at president Mohamed Mursi valgte å nevne at han vil arbeide for at den blinde sheiken, Omar Abdel Rahman, som sitter på livstid for sin rolle i den første World Trade Center-bomben i 1993, skal løslates. Det andre var at et medlem av terrorgruppen, Gamaa al-Islamiyya, slapp inn i USA som medlem av en delegasjon invitert av State Department. Gamaa al-Islamiyya har avsverget vold og sitter nå i nasjonalforsamlingen.
In his first major speech last month, Mohamed Morsi, the new Egyptian president, pledged to seek the release of a notorious Egyptian terrorist from a North Carolina prison. Not long before that, a member of a designated terrorist organization, Gamaa al-Islamiyya — who also happens to be a recently elected member of the Egyptian Parliament — was welcomed to Washington as part of an official delegation sponsored by the State Department.
Obama administration officials made no public comment on Mr. Morsi’s promise and struggled to explain why the Egyptian Parliament member, Hani Nour Eldin, got a visa, citing privacy rules and declining to say whether he had been granted a waiver from the ban on such visitors or whether his affiliation simply escaped notice.
Michele Dunne, an Egypt expert at the Atlantic Council, a Washington research institution, said Mr. Morsi’s mention of the case was a political gesture toward ultraconservative Muslims known as Salafis, like Mr. Eldin. It remains to be seen, she said, whether Mr. Morsi will follow up with American officials, who are certain to dismiss any request for the sheik’s release.
The major Egyptian terrorists, including the sheik and the current leader of Al Qaeda, Ayman al-Zawahri, were shaped by their rage against the Mubarak dictatorship, Ms. Dunne said. The movement of Islamists into mainstream politics should reduce the terrorism threat, she said.
When it appeared last month that the Egyptian military might intervene and block Mr. Morsi from taking power, Ms. Dunne said, that development appeared to hang in the balance.
“If Islamist groups like the Brotherhood lose faith in democracy,” she said, “that’s when there could be dire consequences.”
En slik holdning er det samme som å gi islamister og salafister vetomakt. Det er de som bestemmer om vilkårene for deltakelse er oppfylt.
Forfattere av en slik fortelling overser eller ignorerer at det kan være snakk om uforenlige premisser for demokratisk deltakelse. Det kan være islamistene setter betingelser som ikke lar seg forene med et demokrati basert på folkets suverenitet. Islamistene henter som kjent suvereniteteten fra Allah. Det å ignorere slike dyptgående forskjeller og uenigheter er å bidra til i beste fall forvirring, i verste fall at demokratiet undergraves innenfra.
Islamistene vil vise til sin store oppslutning, slik venstreradikale har argumentert for aksept av Hamas’ valgseier. Man ignorerer at også nazistene og andre høyreekstreme visste å spille på populisme. Populisme er galt når det ligger til høyre, ikke når det kommer fra religiøse fanatikere eller venstresiden selv.
Denne blindheten er vanskelig å forstå og akseptere i 2012.
As Islamists Gain Influence, Washington Reassesses Who Its Friends Are
En som både er bekymret og ikke riktig vet hviket ben han skal stå på er Thomas Friedman:
“As Mohamed Morsi prepares to become Egypt’s first democratically elected president,” Brumberg wrote on foreignpolicy.com, “he will have to decide who he really is: a political unifier who wants one ‘Egypt for all Egyptians’ as he said shortly after he was declared president, or an Islamist partisan devoted to the very proposition that he repeated during the first round of the election campaign, namely that ‘the Quran is our constitution.’
“This is not so much an intellectual choice as it is a political and practical one,” he added. “Morsi’s greatest challenge is to unite a political opposition that has suffered from fundamental divisions between Islamists and non-Islamists, and within each of these camps as well. If his call for a government of national unity merely represents a short-term tactic for confronting the military — rather than a strategic commitment to pluralism as a way of political life — the chances of resuscitating a transition that only days ago was on life support will be very slim indeed.”
It is incumbent on the Muslim Brotherhood to now authentically reach out to the other 50 percent of Egypt — the secular, liberal, Salafist and Christian elements — and assure them that not only will they not be harmed, but that their views and aspirations will be balanced alongside the Brotherhood’s. That is going to require, over time, a revolution in thinking by the Muslim Brotherhood leadership and rank-and-file to actually embrace religious and political pluralism as they move from opposition to governance. It will not happen overnight, but if it doesn’t happen at all, the Egyptian democracy experiment will fail and a terrible precedent will be set for the region.
Friedman anbefaler at USA formulerer noen prinsipper og står fast på dem, og straffer landene økonomisk hvis de ikke oppfyller dem. Men med den brede rollen islamistene nå får er det brødpolitikk og pragmatisme og samarbeid på mange plan, helt ned i det trivielle, som USA må ta stilling til.
En indikator på om man henger med, er om man våger å irrettesette Brorskapet offentlig. Obama burde øyeblikkelig sagt at en løslatelse av sheik Rahman er utenkelig og at det ikke er i Egypts interesser å be om noe slikt.
Slikt kalles red lines i amerikansk politikk. En annen red line er forholdet til Israel. Her bør USA være klar og tydelig fra første stund, ellers vil populisme kunne friste Brorskapet til å spille det israelske kortet. Hvem vet, kanskje i forståelse med Iran…?
