Hans Rustad Likhetsforestilingene forblinder. Ikke bare er alle kulturer likestilt. Det virker som om likhetstankene også smitter over på den politiske vurdering av andre land, slik at feks. Brorskapet i Egypt vurderes ut fra kriterier for vestlig politikk.
Men betyr «moderat» det samme i Vesten som i Midtøsten?
Lee Smith har en artikkel i The Tablet der han i noen få setninger rammer inn hva Brorskapet handler om, og hva som gjør deres valgseire så skjebnesvanger. De står nettopp ikke for politics as usual.
Egentlig burde vestlige kommentatorer ha historiske paralleller å trekke på: bolsjevikenes utmanøvrering av konkurrenter etter revolusjonen, og selvsagt det enda mer nærliggende eksempel: Khomeinis utmanøvrering av radikale sosialister og liberalere under revolusjonen i 1979. Men det er som om alt skjer for første gang og løftene og forhåpningene er noe man tar for god fisk.
En liten advarsel: Når Mohamed Mursi i sin tale til folket på Tahrir-plassen fredag – innsettelsen var lørdag – spesielt nevner at han vil arbeide for at Abudul Othman Rahman, ideologen bak det første angrepet på World Trade Center i 1993, – settes fri, (han sitter i amerikansk fengsel) – burde det gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver.
La oss ikke si at vi ikke visste eller ble advart. Mursi flagget klart og tydelig hvor han sto: terroristene tilhører Familien, og USA er fienden.
Når Jørgen Lohne over to sider intervjuer The Facebook girl for Aftenposten i Kairo, og hun gjentar det tredje standpunkt – hverken Mursi eller luftvåpengeneralen fra Mubaraks tid, er det som å høre et ekko fra Iran 79: å drømme om at liberale og sekulære sosialister skal gå sammen og hamle opp med Brorskapet er kun drømmer. Drømmer det kan være godt å trøste seg med.
Brorskapet står i en ideologisk tradisjon, hvor man finner bolsjevisme, fascisme og nazisme. Den har destruksjon av motstandere som en nødvendig forutsetning for realisering av ønsket om gradvis total makt.
Denne destruksjonen er noe av kjernen i bevegelsen. Den er anti, liksom bolsjevikene var anti tsar, anti mensjevik, anti borgerlig, anti kapitalist, anti kulak, og nazistene var anti-jødisk, anti-intellektuell, anti-humanist.
I Brorskapets tapning skjer det også som et historisk mandat: leninistene skulle realisere det klasseløse samfunn, og nazistene det raserene. Brorskapet skal realisere det muslimske samfunns potensial, og det kan bare skje ved å rense islam for gammelt slagg. Bevegelsen ser på seg selv som et historisk korrektiv.
Founded in 1928 by Hassan al-Banna, the organization’s roots reach back ever further. The Muslim Brotherhood is the blossom of the Muslim reform movement, touched off by Napoleon’s 1798 conquest of Egypt.
There are two core ideas shared by all of the early Egypt-based Muslim reformers. The first was that contact with the West (specifically military conflict) had shown the Muslim world to be weak. The second was that Muslim revival would not come by imitating the West, but rather by shedding the non-Islamic practices that had accreted over the last hundreds of years and restoring Islam to the true path as set down by the prophet Muhammad.
Because Western science and military technology had proven superior on the field of battle, it was permissible to use that knowledge but not the West’s secular values—lest Muslims face a spiritual crisis similar to that of modern Christendom.
Dette er selvsagt en illusjon. Å importere teknologien og know-how uten kulturen av vitenskap og forskning forutsetter en ideologisk politistat og det er nettopp det vil bli i så fall.
Men Vesten er også sårbar. Det lukter Brorskapet: det finnes liten motstand mot en bevegelse organisert etter leninistiske prinsipper. Man kan vende vestlige friheter mot disse samfunnene selv, og det var noe både bolsjeviker og nazister visste å gjøre. Hvorfor skulle det ikke være enda lettere i en globalisert verden, med migrasjon og massekommunikasjon?
Tankens frihet er forutsetning for vestlige samfunn, men det krever at det er noen som forsvarer den.
The obvious blind spot of thinkers like al-Banna is that they never understood that it is precisely those secular values—like freedom of thought and speech—that made the West dominant. Optimists might point out that by participating in an electoral process the Muslim Brotherhood has also, even if unwittingly, endorsed Western values. However, the reality is that elections themselves are simply processes. As we have seen throughout the years—from Hitler’s victory at the polls to Hamas’ in Gaza in 2005—elections give no indication of whether or not a ruler will govern in accordance with democratic values.
Let’s put aside for a moment the question of how a Muslim Brotherhood presidency might affect Egyptian women, or the Coptic Christian minority, or press freedom—matters that, in fairness, did not much concern Mubarak either. What we know about Egypt’s Islamist movement is that it has been forged on the anvil of conflict, not just in its contention with the West (from Napoleon’s conquest through the British occupation to the founding of Israel), but also in its struggle against Egyptian society.
Konflikt med det omgivende samfunn er kjernen i Brorskapet.
Kjernen er destruksjon av det etablerte.
The Brotherhood, as the culmination of the Muslim reform movement, is the embodied critique of modern Muslim communities. The lands of Islam were inferior to the West because of how Muslims practiced Islam. The problem then is not that this well-oiled political machine has never actually governed a country or managed an economy, or that its practical political theory is derived from a 7th-century desert utopia ruled by the prophet of Islam. The real issue is that the Brotherhood perceives itself as a corrective—not simply to the Mubarak regime, but to the way ordinary Egyptians have conducted their affairs for the last half millennium or so. This is the Brotherhood’s ideological core, which may well spell disaster not only for the rights of women and minorities, but also for millions of other Egyptians.
Morsi has said that he is the president for all Egyptians. The question is how, particularly in the middle of an international economic meltdown, he can reconcile more than 80 million Egyptians to the Brotherhood’s rule. What has made the organization attractive for all these years is not its vision, its policies, whatever those turn out to be, but rather resistance, negation, a dynamism built on the foundations of conflict. Morsi will likely have little choice in the matter: To manage an Egypt perpetually on the verge of chaos, he will have to project internal conflict outward. In due time, Egypt will make war either on itself, or on Israel.
En bevegelse bygget på motstand og konflikt vil naturlig søke mot konfrontasjon også når den er kommet til makten: i den eruptive fasen Midtøsten gjennomlever er det umulig å si hvordan dette vil spille seg ut. Syria er bare ett eksempel.
De økonomiske problemene er enorme. Det vil være fristende for Brorskapet å spille ut motstanden mot Israel og USA. Hatet mot Israel var det som forente både Mursi og kandidaten som representerte Nassers æra.
