Det er den siste tiden slått fast at kriminaliteten i Groruddalen har sunket i takt med en økende innvandrerbefolkning. Politiet har bekreftet dette gjennom media. Ikke minst er ungdommene i Groruddalen greie å ha med å gjøre. 4. april står den unge Marius Sørvik frem med en historie som vitner om en annen utvikling. Hvor går grensen mellom kriminalitet og forstyrrende handlinger?

Kriminaliteten i Groruddalen har gått ned. Men hvor går grensen mellom kriminalitet og forstyrrende handlinger jeg som innbygger ser hver dag?

Det fortelles om et ungdomsmiljø hvor det er nødvendig å holde seg innenfor visse grupperingers grenser. Hvis ikke kan det koste deg dyrt. I dette tilfellet frykten for å bli stukket med kniv og tapet av et par tenner.

Jeg kjente på frykten da jeg kalte en fremmedkulturell et stygt ord i en krangel i et av friminuttene. Det gikk ikke mange timene før tre brødre gikk rundt i skolegården med rambokniver i beltet, og skulle «ta meg». Jeg skulket skolen en uke etterpå. I frykt for å oppleve en slik type hevn igjen, gikk jeg ikke til politiet. Selv om kriminaliteten i Groruddalen skal ha gått ned siden 2000-tallet, har ikke det noe som helst med saken å gjøre. Hevn er alltid et tema vi må vurdere før vi går videre med en sak. Det vet vi som bor der.

Redselen fulgte meg over på ungdomsskolen. Ryktene hadde spredd seg, men jeg valgte allikevel å spille tennis med kompisene mine på kveldene på Vestli. Én kveld som satte en stopper for det, var da jeg skulle plukke opp tennisballene alene utenfor gjerdet på tennisbanen. Plutselig, uten forvarsel, kom en gjeng på 8-10 stykker bort til meg og én av dem prikket meg på skulderen. «Er det rasisten?». I dag lever jeg med to fortenner av plastikk. Grunnen til at vi fortsatt bor her, skyldes utelukkende det økonomiske faktum, og at vi ikke vil ha tapt kampen.

Kriminaliteten skal ha sunket i Groruddalen. Marius Sørvik er ikke enig og sier i fra, men i Groruddalen er man lært opp til å tie stille om problemene.

Derfor er det interessant å lese at kriminaliteten i grouddalen går ned. Jeg har nemlig ikke merket noen endring siden begynnelsen av 2000-tallet. Jeg synes det har blitt verre.

Når utviklingen stopper opp for personer, kaller vi det arrested development. Det er nettopp dét som har skjedd i Groruddalen. Vi skal tenke, fundere og vurdere før vi i det hele tatt åpner munnen og kommenterer. Det enkleste er da å ikke si noe, og håpe ting endrer seg i stillhet.

Multikulturen slik den praktiseres ved skoler viser hensyn til en bestemt religion. Er man katolikk, må man bøye seg for muslimske regler. Dette må åpenbart prege miljøet ungdommer imellom.

I heimkunnskapstimene måtte vi lage taco av halalslaktet kjøtt. Hvorfor? Fordi vi skulle respektere andres religioner. Islam er kun én av religionene i Groruddalen.

Elevene hadde tjent mye på også å bli behandlet som likeverdige mennesker. Det nyttet ikke å si noe. Reglene var allerede satt, og vi måtte leve med dette. Halal-kjøtt smaker ikke forskjellig fra Gilde kjøttdeig. Tvert imot. Dét var aldri poenget, heller. Poenget mitt var prinsipper. Jeg er katolikk, og skal forsøke å leve som en. Ikke som en muslim.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10049650