Leder av det konservative partiet i Storbritannia, baronesse Warsi, var tirsdag på besøk i Vatikanet, i spissen for en tung delegasjon.

Samtidig hadde hun et innlegg i Telegraph med den talende tittelen: We stand side by side with the Pope in fighting for faith

Warsi er muslimsk og kvinne, og således en pioner som formann for toryene. Det er spesielt at hun med sin bakgrunn sier til Europa at det må våge å stå for sin kristne kultur. Hun fant en sympatisk lytter i pave Benedikt XVI, som mener det samme.

But today I will be taking the argument one step further. I will be arguing for Europe to become more confident and more comfortable in its Christianity. The point is this: the societies we live in, the cultures we have created, the values we hold and the things we fight for all stem from centuries of discussion, dissent and belief in Christianity.

These values shine through our politics, our public life, our culture, our economics, our language and our architecture. And, as I will say today, you cannot and should not extract these Christian foundations from the evolution of our nations any more than you can or should erase the spires from our landscapes.

Warsi angrep en aggressiv sekularisme, som gjør seg sterkt gjeldende i Storbritannia. Nylig vedtok en domstol et forbud mot bønn på kommunale møter.

Det er bare toppen av isberget. En rekke tilsyn og vedtak har skviset kristne som på diskret vis markerer sin tro.

My fear today is that a militant secularisation is taking hold of our societies. We see it in any number of things: when signs of religion cannot be displayed or worn in government buildings; when states won’t fund faith schools; and where religion is sidelined, marginalised and downgraded in the public sphere.
..
For me, one of the most worrying aspects about this militant secularisation is that at its core and in its instincts it is deeply intolerant. It demonstrates similar traits to totalitarian regimes – denying people the right to a religious identity because they were frightened of the concept of multiple identities.

Warsi sier hun ikke er mot sekularisering, men hun synes Gud er blitt skjøvet ut av det offentlige rom, og mener at Europa bør vedkjenne seg kristendommen i sterkere grad.

It seems astonishing to me that those who wrote the European Constitution made no mention of God or Christianity. When I denounced this tendency two days before the Holy Father’s State Visit in September 2010, saying that government should “do God”, I received countless messages of support. The overwhelming message was: “At last someone has said it”.
That so many people felt moved to write showed just how uneasy they were at the rising tide of secularism.

Kanskje det Warsi mener heller bør omtales som «ugudelighet» og ikke sekularisering. Det er to forskjellige ting.

Men det er uklart hvor grensen mellom religion og sekularitet skal gå.

Warsi vil at menneskene skal kunne vise sin religion og mener det fremmer forståelsen.

When we look at the deep distrust between some communities today, there is no doubt that faith has a key role to play in bridging these divides. If people understand that accepting a person of another faith isn’t a threat to their own, they can unite in fighting bigotry and work together to create a more just world.

All the major religions ask their followers to stand up for their neighbours. Doing so doesn’t make you less of a Christian, less of a Jew, less of a Muslim – it makes you more of one.

Men ikke alle religioner er like samtaleorientert. Religion kan også bety problemer.

Større grad av markering av religion kan ikke minst åpne for at ikke-religiøse skvises. Kanskje de religiøse trives, men hva med alle som faller utenfor?

Hvordan sikre at ikke offentligheten langsomt teokratiseres?

De problemene adresseer ikke baronessen, kanskje fordi hun da vil bevege seg inn i et minefelt.

Faren er at man inngår et slags konkordat der kristendommen og islam deler offentligheten mellom seg, og en stor gruppe mennesker blir hjemløse.