I forskningen kalles det metodeproblem: svaret avhenger av hvordan du stiller spørsmålet.

Mens 60-tallsgenerasjonen var opptatt av å bevise og problematisere de innebygde premissene i rådende oppfatninger, stilles det nå overhodet ikke spørsmål ved hverken forsker eller journalist. Og det til tross for at offentligheten er mer politisert enn noensinne.

Det vitner om et formidabelt demokratisk underskudd.

Mens på 60-tallet snakket om «bevisstgjøring», opptrer man i dag som bevisstløs.

Det finnes ikke tegn til at man en gang registrerer hvor diveregerende oppfatninger som finnes i samfunnet.

Man velger å omtale demokratiske uenigheter som «grums» og «rasisme» og fremmedgjør dermed store deler av befolkningen.

Man må stille de enkle spørsmål: Hvem snakker forskerne og mediene på vegne av?

Aftenpostens Ingvild Berg hadde søndag et tosiders oppslag basert på et seminar på Litteraturhuset: «Migrasjonsforskning i etterkant av 22/7» med den den spissede tittelen: Ideologien som forsvant fra forskernes søkelys.

Mens forskerne er internt uenige om det har vært for lite forskning på en høyredreining eller høyreekstremisme (de to er ikke nødvendigvis identiske), har Aftenposten bestemt seg for å konkludere.

Ingress:

Etter drapet på Benjamin Hermansen for ti år siden, samlet titusener seg i kampen mot rasisme og nazisme. Men på forskningsfronten har det vært nesten stille frem til nå.

Her legger Berg noen premisser for artikkelen og dermed for leserne. Hva betyr ordene «samlet titusenere seg»?. Hun vil ha frem en effekt: at «titusener» samlet seg mot rasisme og nazisme, men at «forskningsfronten» har vært taus. Ved å koble inn drapet på Benjamin Hermansen sikrer hun at leserens motvilje mobiliseres i riktig retning: bør det ikke mobiliseres igjen?

Hun finner en villig samtalepartner i professor ved sosiologi i Bergen, Mette Andersson, som ser en dobbel svikt:

– Hovedfokuset de siste årene har ligget på problemene ved det de fleste ser som «manglende integrering» og ikke på utviklingen av nasjonalisme og rasisme, sier professor i sosiologi Mette Andersson.

Man har overfokusert og overdimensjonert «manglende integrering», og ikke sett på utviklingen av nasjonalisme og rasisme.

Her hagler det med politiserte begreper, uten at journalist Berg så mye som antyder at de er problematiske.

Som kjent er sekkebetegnelsen «manglende integrering» svært generell og vidtfavnende: er det fokus på andelen minoriteter som blir til majoritet i Oslo-skolene det menes, eller manglende norskkunnskaper? Andel trygdede? Overfallsvoldtekter, andel ikke-vestlige i fengsler? Debatt hijab og ytringsfrihet?

Noe av disse temaene er faktabasert, dvs. man kan, hvis man vil, få frem presise tall. Men ikke alle vil at man skal hente ut tallene, eller lage kategorier. Det er et politisk valg, men Berg/Andersson forkler det i moralistiske termer, slik at de som er for størst mulig åpenhet fremstår som «rasister», ikke nødvendigvis, men muligens. Det er forskerne og mediene som sitter med definisjonsmakten, og de bruker den. Det er Bergs artikkel et eksempel på.

Andre sider ved «integreringen» handler om hva det vil si å være norsk. Her har Andersson gjort et arbeid om muslimsk ungdom og identitet som sier en del om hennes ståsted: – Selve minoritetsstatusen er identitetsskapende.

Hun mener at grunnen til at muslimsk ungdom søker seg til tro og kultur fra andre land eller tider skyldes at de ikke godtas som norske på sine egne premisser. Hun kaller dette «refleksiv transnasjonalisering».

– Vi mener vi i dataene våre finner en orientering mot refleksivitet til selve minoritetsstatusen. Selv om ungdommene kan være både født og oppvokst i Norge blir de ikke sett på som norske nok. Det kan være en motor for å se mer utover, finne tilhørighet andre steder, men ikke nødvendigvis i opprinnelseslandet, forteller Andersson.

Forskerne har sett på unge muslimer, hvor religionen er det engasjerende. De har sett på aktivister, hvor for eksempel Obiora-saken og Ali Farah-saken har vært utløsende for engasjement. De har også sett på rap og hiphop som et uttrykk for et slags politisk engasjement, og på deltakelse i to diskusjonsforum generert av minoriteter på nettet.

– Når de opplever å ikke bli sett på som helt norske søker de utover, både i tid og rom, for å finne sin identitet. Søket etter fellesskap går gjerne etter interesse, for eksempel religion eller antirasisme. Men også det å være en minoritet er identitetsskapende, sier Andersson.

På 60-tallet ville man sagt at Andersson innhyller sitt politiske ståsted i et tilsynelatende uangripelig objektivt forskningsspråk: hun tar som utgangspunkt at de muslimske ungdommene ikke slipper inn eller til i det norske samfunnet, og at det er årsaken til at de søker seg mot andre identiteter: «tro og antirasisme». Alt sammen er forutsetninger som er høyst omstridt.

Ikke med ett ord indikerer Berg at hun har motforestillinger, at leseren fortjener å høre at det er ulike oppfatninger om en slik tilnærming. At det finnes helt andre.

Andersson mener den politiske debatten man finner på nettsteder som islam.no er god og engasjerende.

Mange undersøkelser fastslår at minoritetsungdom er mindre politisk engasjert enn majoritetsungdom, men det kan ofte være et spørsmål om hvordan politisk engasjement kommer til uttrykk, og i hvilke kanaler engasjementet uttrykkes.

– Ungdom mener ofte politikk er lik organiserte politiske partier. Men på debattforumene islam.no og desi.no diskuteres både politikk, samfunnsdebatt og aktuelle tema av minoritetsungdom, forteller Andersson.

Den samme forskeren mener at kollegaene har vært altfor lite opptatt av å forske på nasjonalisme og rasisme! Dvs. ekstremisme.

Dette budskapet har Aftenposten gjort til sitt. Derfor er Bergs artikkel vinklet som den er. Andre stemmer kommer med motforestillinger, som Katrine Fangen, men det utløser ingen refleksjoner.

Tvert om. I dagens leder gjør Aftenposten tankene til sine: Vi må ha mot til å identifisere rasismen . Akkurat ordet «mot» er skummelt: det er orwellsk, og minner om de moralistiske kampanjene i kommunistdiktaturene. Det var akkurat slik man uttrykte seg når man ville ha folk til å være vigilante, dvs. gå inn for selvtekt: melde naboer, arbeidskolleger. Tyste.

Det ser ikke ut til at tanken om at ordene kan ha en annen betydning, streifer lederskribenten. Han/hun befinne seg i et ekkokammer.

Man skulle forsverge at det var mulig å skrive anno 2011:

Når rasisme ser ut til å være noe vi ikke tør ta i, er det kanskje av redsel for hvor vi kan komme til å finne den. Istedet for å åpne brønnen og se hva som skjuler seg på bunnen, har vi både som nasjon og som folk forsøkt å spikre igjen åpningen. Istedet for å lete etter rasisme, har vi gjort selve ordet til et fy­ord.

Aftenposten må leve inne i en boble. De siste 15 årene har medier og politikerne kvernet på rasismen og antirasismen, slik at begrepet er utvannet og relativisert. Det betyr alt og ingenting.

Det har en stereotyp politisk korrekt mening: det er et begrep man når som helst kan bruke mot en innfødt europeer, av en meningselite og av nye innvandrere fra ikke-vestlige land.

Hvis man mener at vi i stedet «som folk og nasjon» har «spikret igjen åpningen, må man lure på hva vi har i vente.

Artikkelen gir en pekepinn: Nå må det forskes på høyreekstremisme, og særlig blogger og nettdebatter. Det skal ikke stå på penger!

Andersson er et klassisk eksempel på forskeren som identifiserer seg med utgrupper, i klassisk 68’erstil, men den store forskjell fra den gang er at hun nå har makt til å definere virkeligheten:

Hun viser til hvordan debatten de siste årene har vridd seg i retning av mer negativ omtale av minoriteter, og at det er blitt mer aksept for negative ytringer.

Professor Andersson skal som forsker være tilskuer, men er samtidig deltaker. Hun har oppfatninger som røper at hun ikke har noen forståelse for eller av de hun vil forske på:

– Rasisme, derimot, blir raskt avfeid som skjellsord og kritikk. Vi trenger mer forskning på følsomme tema, som innvandringsskepsis, men også rasisme og høyreekstremisme, sier hun og påpeker at Norge ligger svært langt etter andre land i denne typen forskning.

Det store spørsmål blir da: når disse forskerne og journalistene får alle de midler de ber om – og Katrine Fangen tror ikke det kommer til å stå på midler («– Jeg tror ikke det er vanskelig å få midler til forskning på høyreekstremisme, spesielt i forbindelse med nettdebatt og blogger. Pengesekken er nok veldig åpen nå, sier hun.») – vil de da komme til et punkt hvor de oppdager at deres eget arbeid er en del av problemet?

Det vil være et sannhetens øyeblikk. De kan da velge selvinnsikt, hvilket vil rasere store av selvbildet og rådende oppfatninger – den herskende ideologien, som det het – eller man kan velge maktens vei, og ty til repressive tiltak. Hvis man skal tolke Aftenpostens leder har vi allerede har passert det veiskillet.

For en stund kan taushet tolkes som tilslutning.