Hans Rustad Budsjettunion kaller norske journalister det, det lyder penere enn skattepolitisk og politisk union. Det er hva David Cameron sa nei til.
Frankrike og Tyskland og EU-kommisjonen har drevet et rått spill: de har brukt den økonomiske kastrofen som pressmiddel og truet de andre medlemslandene til å gå med på en skattepolitisk og politisk union. Et kvantesprang de aldri ville gått med på under normale omstendigheter.
Vil det holde? Neppe.
David Cameron kunne aldri gått med på en slik union. Vinden blåser stikk motsatt vei i Storbritannia. Trolig gjør den det også i andre EU-land, de har bare ikke ledere som tør å si nei.
Tory-MP Daniel Hannan sier britene nå må insistere på at de landene som vil ha skattepolitisk union nå må etablere sine egne institusjoner. De kan ikke benytte EUs. Med tiden tror Hannan at tallene vil jevne seg ut. Storbritannia kommer ikke til å stå alene mot 26 land.
Britain’s strategic aim should be to provide for the development of two parallel bodies: the European Union (EU) and the Fiscal Union (FU). The former should be allowed to subside gradually into an amplified free trade area, while the latter becomes a federation. I suspect that, at that stage, the numbers would be far more evenly matched than 26 to one.
FU is, indeed, precisely the attitude that many eurozone leaders seem to take to their voters. You’re unhappy about the loans-for-austerity racket? FU! You’d prefer a devaluation to endless poverty? FU! You don’t see why your business has to close so that the euro can hold together? FU!
Thank Heaven we’ve stayed out.
