Luften man puster i Egypt er allerede fylt av valgseieren til islamistene i Det muslimske brorskapet og i al-Nour-partiet, som er enda mer islamsk. Og den lukter brent. Minst seksti prosents oppslutning ser ut til å være bekreftet, kanskje mer. Og i andre valgrunde forventes en ytterligere, selvsikker vekst i oppslutningen. Uroen er voldsom: En kilde i det øverste militærrådet har sagt til avisen Al Hayat — helt sikkert uten å be om at det hemmeligholdes — at en altfor overlegen islamistisk seier «ville gjøre hærens rolle som garantist svært krevende», og at islamistene med mer enn to tredjedels flertall i parlamentet ville oppheve de paragrafene i konstitusjonen som verner om statens sekularitet.

De utslitte sekulære kreftene har hittil ikke oppnådd mer enn tjue prosents oppslutning. De unge bloggerne kjemper på de sosiale mediene for å rense luften som er forgiftet av erklæringer som den truende og triumferende sådanne gitt av Abdel Monem al Shahhat, en salafistisk leder som har sagt at den nobelprisvinnende forfatteren Naguib Mahfuz var en narkotika- og bordellpoet som fordervet de unges sinn. Utspillene om Egypts fremtid fra Hazem Abu Ismail, en annen leder, er i samme toneleie: Enhver adgang til å omgås det motsatte kjønn må forbys, med mindre man er gift. Alkohol og musikk og gudene vet hva annet må forbys. Det hele avstedkom mengder av sjokkert twitter-kvitter. Det vil vise seg hvorvidt de forblir i sjokk, eller om hæren velger å ta konflikten. Men i horisonten glimter det enorme lyn som vi i Vesten vil måtte gjøre regning med: Dagens Midtøsten er på samme tid rødglødende og mystisk, og noe helt annet enn den vi hittil har kjent.

Uansett har vi forstått at hvor enn vulkanen våkner til liv, vil lavaen til syvende og sist ligne noe aldeles fryktelig på jihad. Det tok sin tid, men det er klart nå. Men vi har ennå ikke skjønt at alt har forandret seg i den islamske sfæren. Først falt tyrannene som var vennligst innstilt til Vesten, altså Ben Alì og Mubarak. Under den kalde krigen ble disse motarbeidet av den velkjente «Muqawama-aksen», altså motstandens akse. Denne gruppen — ledet av Iran og ellers bestående av Syria, Hizbollah, som kontrollerer Libanon, og Hamas, som setter hardt mot hardt mot Israel — var svært fornøyd, og trakk den konklusjon at hegemoniet over revolusjonene var sikret. Det finnes mange tegn på dette. Det holder å lese talene til Ahmadinejad, fulle av støtte til de arbiske folkene som de var, etter at han hadde massakrert sitt eget ved høylys dag. Eller ta Assad, som sa at Syria ikke ville få noe opprør, for landets interesser var sammenfallende med folkets: å bekjempe Israel og Vesten. Vi kan heller ikke ignorere at Tyrkia, riktignok i den rike onkelens rolle, gjorde flere tilnærmelser til aksen, for siden å trekke seg tilbake. I mellomtiden bygget Iran videre på bomben sin, sikre på at de forble ustraffede.

Men siden er det skjedd ting: Det svake leddet i kjeden er Syria, men også Det internasjonale atomenergibyrået IAEAs avsløringer av det iranske atomprogrammets militære side, har forandret noe. Blokken er gått i oppløsning. I løpet av åtte måneder har Assad drept 4.800 mennesker. Ahmadinejad gir sitt lite ærerike bidrag ved å sende Assad militær hjelp, samtidig som atomanleggene på hjemmebane utsettes for angrep av forskjellige slag. Hamas er i ferd med å skifte leder, for hans overordnede shiitter hjelper Assad mot det muslimske brorskapet som Hamas er en del av. Hizbollah er i ferd med å tape i Syria, og vet ikke sin arme råd. I Tripoli, Libanon, ble det for noen dager siden holdt et sunni-islamsk massemøte under ledelse av tidligere statsminister Said Hariri. Motstandens akse har altså sitt å stri med, den er svak og splittet. Usikre og sårbare er også alle landene som ikke vet annet enn å vise oss sin islamske side. Det vet ikke hvordan de skal forholde seg til Vesten. De spiller moderate og ber om hjelp til økonomisk utvikling. Det er mye vi kan gjøre politisk nå for å få det beste ut av situasjonen. Nå eller aldri.

Fiamma Nirenstein er en italiensk politiker, journalist og forfatter. Denne artikkelen ble først offentliggjort i Il Giornale den 4. desember 2011, og gjengis på Document i Christian Skaugs oversettelse med forfatterinnens vennlige tillatelse.