Førstkommende søndag 11. desember er det hundre år siden Naguib Mahfouz (1911-2006) ble født. Naguib hvem, sa du?

I en bedre verden enn denne ville en muslim som også er den eneste arabiskspråklige nobelprisvinneren i litteratur (1988), vært en kilde til universell stolthet i sitt hjemland Egypt — også fordi mange av hans verker tegner fascinerende portretter av steder i landets hovedstad hvor han vokste opp, fremfor alt den såkalte Kairo-trilogien.

Men i tider som disse er det lite trolig at det vil bli gjort noen nevneverdig offisiell stas på Mahfouz i Egypt på hans hundreårsdag. For den avdøde forfatteren, som selv var muslim og fikk en streng islamsk oppdragelse, er nå falt i unåde hos fundamentalistene, som har en kraftig valgvind i ryggen. I et nylig intervju på egyptisk TV lot Abdel Moneim al Shahat — en av de ledende skikkelsene i salafistpartiet al-Nour, som nylig har fått omlag 20% oppslutning i en valgrunde — følgende dom falle over Mahfouz:

Arbeidene til Mahfouz oppfordrer til promiskuitet, ateisme og prostitusjon. Hans romaner er lagt til bordeller og omhandler narkotika.

Rent bortsett fra at en fyr som al Shahat kan gi de aller fleste lyst til sporenstreks å oppsøke nærmeste horehus, kan det altså ikke herske noen særlig tvil om at bøkene til Mahfouz, i likhet med mange andres, vil bli forbudt i Egypt dersom salafistene kommer til makten. Bøker er forresten ikke eneste kilde til irritasjon hos sjarmtrollet al Shahat, som også har tatt til orde for å tildekke statuene fra det gamle Egypt, som av og til er nakne, og uansett er minner etter en vantro og korrupt sivilisasjon, minner som forøvrig er en av de få grunnene de fleste mennesker i Vesten har for å reise til Egypt. Når man tenker etter, er Londons, Berlins og Torinos egyptiske samlinger kanskje tryggest der hvor de befinner seg.

Nå er det heller ikke første gang Mahfouz, nå fra sin grav, påkaller de muslimske fundamentalistenes vrede. Som tilhenger av fredsavtalen med Egypt, og motstander av Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie, var han fra tid til annen i hardt vær også i levende live. Ikke sånn å forstå at han likte Rushdies verk, det gjorde han ikke. Men ikke desto mindre kalte han Khomeini en terrorist, for siden å delta i et opprop hvor det het at «ingen blasfemi rammer islam og muslimer så hardt som oppfordringen om å drepe en forfatter». Åttito år gammel ble Mahfouz knivstukket av ekstremister, nesten til døde.

Men det religiøse mørket som vil bannlyse nobelprisvinneren, står nå sterkere enn noen gang. Det ligger an til å dominere den offentligheten som teller, med mindre hæren begynner å rasle med sablene. Motkreftene er altså i øyeblikket få, svake og henvist til de elektroniske mediene. Desto større grunn for oss andre til å ønske alle frihetselskende egyptere til lykke med hundreårsfeiringen — og hæren et langt, islamistfritt liv.