Hege Storhaugs vitnesbyrd fra Islam Nets debattmøte er noe nær en «ut av kroppen-opplevelse», som trolig var bortimot fullkommen for dem som uten å tilhøre de frelste var tilstede ved seansen. Hvilken fremmedhet måtte ikke disse ha følt i den beskrevne atmosfæren!

For den som har frekventert høyere norske læresteder etter den marxistiske perioden og før den islamistiske, er det vanskelig å forestille seg nevneverdig oppslutning om møter med politisk-religiøs uniformering og unison hyllest av en tilbakestående ideologi som foreskriver barbariske straffer. Rent bortsett fra at det ville ha fortonet seg som en feberfantasi for tjue år siden, vet man liksom ikke om man skal le eller gråte.

Det har helt klart sine komiske sider med en forsamling som er til de grader ute av takt med omgivelsene, noe den ikke bare viser gjennom klesdrakt, ordvalg og generell adferd, men også med de mest virkelighetsfjerne oppfatninger. Det påkaller foraktelig latter f.eks. å høre at sharia skal være en oppskrift på det fullkomne samfunn, for der hvor sharia er implementert er samfunnet så utrivelig og lite velfungerende at det må betale mennesker hentet utenfra fantasilønninger for at disse skal orke å hjelpe til med å få opp oljen som ligger rett under føttene deres.

Forsamlingen ved Oslos parauniversitet ville muligens innvende at det her ikke er tale om virkelig sharia, som på magisk vis vil resultere i fullkommenhet når man en dag vil ha lyktes i å realisere den. I så måte minner de sterkt om den forrige bevegelsen som hjemsøkte høyere utdanning. Da den bortskjemte generasjonen født rundt 1950 inntok universitetet, agiterte den for en annen tilbakestående ideologi, som tilbød besteborgernes barn en fantasiforestilling om et arbeiderparadis.

Selv om dette også må ha hatt sine lattervekkende sider for den som er født tidlig nok til å ha bevitnet det, er de langsiktige konsekvensene til å gråte av, f.eks. generasjonen av marxistlærere som på flere måter svekket skolens oppdragelsesmessige verdi. Virkningen på kirken og mediene likeså.

Nå klarte ikke AKP å ødelegge det norske samfunnet, for etterhvert som deres kadre fikk oljesmurte og godt betalte stillinger, ble det dekadente potensial deres krigstrøtte foreldre skapte ved ikke å ha oppdratt dem, realisert til fulle. Hvem orker alvorlig talt å kjempe for at Norge skal bli som Romania på 1980-tallet når det står en flaske eikemodnet konjakk i kjelleren? Når disse om ikke lenge vil ha byttet ut kateteret med gåstolen, vil den historiske parentesen som denne vitsen av en politisk bevegelse representerer, snart lukkes, for deres yngre ideologiske kloner er hverken av samme format eller antall.

Mange satser tilsynelatende på at det samme vil skje med den unge generasjonen islamister, og det kan naturligvis ikke utelukkes. Men det er et par momenter som peker i en annen retning. For den islamske verden er et praktisk talt uuttømmelig reservoar av flere medlemmer til bevegelsen. Og den muslimske fundamentalismen er fortsatt på fremmarsj i verden, selv om den ikke nødvendigvis bruker sprengstoff som politisk virkemiddel.

Hvis det f.eks. skulle lykkes Det muslimske brorskapet å skape en form for islamsk orden i Egypt eller andre steder, kan den formen for sivilsamfunn som det tross alt representerer, av Islam Nets kadre fremheves som noen slags islamistiske fyrtårn, om enn de forblir svært ufullkomne samfunn etter vestlig standard, noe tredje verden-romantikken lett kan glatte over.

Endelig må man ikke undervurdere den åndskraft som finnes i en fjorten hundre år gammel tekst som takket være sine leseres nidkjærhet har holdt koken hele tiden. For selv om den historiske utbredelsen av dens militante lesere har variert, vil Koranen uansett bli lest lenge etter at Kapitalen er glemt. Det er kun historien som kan gi oss svaret, men Muhammeds virkning på Norge kan lett vise seg å bli større enn Marx’ sådanne. Og da bør forakten være forankret i en velbegrunnet selvsikkerhet på vegne av fortreffeligheten ved ens egen sivilisasjon, for i motsatt fall risikerer latteren den avføder å bli sittende fast i halsen.