Jeg besøkte Hellas første gang for 50 år siden, haikende sammen med en skolekamerat fra England på jakt etter Homers, Platons og Thukydids fantastiske verden. Den fant vi selvsagt ikke. Men vi fant noe som var nesten like bemerkelsesverdig: et sted der kirken og presteskapet dominerte tilværelsen, hvor landsbyene var selvstendige samfunn, hvor det ble holdt festivaler til ære for lokale helgener, og hvor de tradisjonelle dansene fortsatt ble danset på landsbyens torg, med menn og kvinner i adskilte grupper kledd i folkedrakter som var uendret siden det ottomanske rikets dager, som lot det gamle dramaet mellom kjønnene utspille seg med ekteskapet som den klassiske utgang. Det var et land som ennå ikke hadde trådt inn i den moderne verden. Dets rytmer var landsbyens, der gjeld og plikter var lokale, og der solen, søvnen og tilbakegivelsen satte dagens orden. For en ung angelsaksisk besøkende var det utenkelig at et slikt land skulle kunne bedømmes etter de samme kriterier som Tyskland eller Frankrike, eller spille en lignende rolle i en økonomi hvor alle de tre landene var likeverdige partnere.

På et bestemt tidspunkt gikk jeg tom for penger, og stilte meg i køen på et sykehus i Athen hvor man kunne gi blod og få oppgjør i drakmer. Vakthavende lege spratt opp for å ønske den høye, rødhårede unge mannen velkommen, og viste samtidig bort to mindre menn som stod foran meg, da blodet deres etter hans skjønn ikke kunne brukes. Navnene på mine uheldige rivaler var Herakles og Dionysos. I løpet av det første besøket i landet, var dette det eneste tegnet jeg oppdaget på at menneskene der nedstammet fra grekerne som vi kan takke for vår sivilisasjon.

Jeg har intet ønske om å vende tilbake til Hellas, da jeg ser med gru på hva turistene og eiendomsspekulantene har gjort med landet. Men jeg vet at uansett hvilke endringer som er skjedd, er det utenkelig at Hellas skulle ha utviklet seg på samme måte og i samme tempo som Frankrike eller Tyskland. Landet er selvfølgelig blitt modernisert. Det er blitt bygd veier, og byene er utvidet. Turismen har tilintetgjort landsbyboernes høflige manerer. Den seksuelle frigjøringen skjedde noe senere enn i 1963, som er Philip Larkins velkjente fastsettelse av tidspunktet, men hadde likevel den samme ødeleggende virkningen på ekteskap og familier. Den i folkeviser besungne levemåten er utvilsomt glemt, og de multinasjonale varemerkenes logoer er like utvilsomt blitt festet til butikkfasadene landet rundt. Men de lokale forpliktelsers kultur vedvarer, det er helt sikkert. Uten tvil betrakter folk stadig fritiden som viktigere enn arbeidet, og gjelden er mindre viktig jo lenger unna kreditorene befinner seg i nettverket av menneskelige relasjoner. Den som ikke har funnet ut dette ved å besøke Hellas, kan enkelt lære det ved å lese Kazantzakis, Ritzos, Seferis eller andre forfattere fra den blomstrende litterære epoken som fulgte etter Det ottomanske rikets fall. Man kan også lære det av Louis de Bernières og Kaptein Corellis mandolin. Enhver med åpne øyne og hjertet på plass vil vite at Hellas er et produkt av en særegen kultur, og at denne kulturen, uansett hvordan den utvikler seg, alltid vil føre landet i sin egen retning og med en hastighet den selv bestemmer.

Men euroens arkitekter visste det ikke. Hadde de visst det, ville de også ha forstått at virkningen av å pålegge Hellas og Tyskland en felles valuta ville bli å oppmuntre til Hellas til å overføre sin gjeld til Tyskland, i tråd med den oppfatning at jo lenger unna kreditor befinner seg, desto mindre føler man seg forpliktet til å betale tilbake. De ville ha forstått at hvis den greske politiske klassen kan ta opp statsgjeld for å putte den i lommene på familie, venner og pårørende, foruten å kjøpe stemmene som trengs for å bli værende i sine embeder, så er det akkurat det den samme politiske klassen vil gjøre. De ville ha erkjent at lover, forpliktelser og suverenitet ikke har helt de samme betydningene ved Middelhavet som ved Østersjøen, og at den mest rettferdige veien ut av en økonomisk krise i et samfunn som er vant til kleptokratisk styresett, er en devaluering — med andre ord ved å stjele likt fra alle.

Hvorfor visste ikke euroens arkitekter disse tingene? Svaret finnes dypt i hjertet av det europeiske prosjektet. For det var et prosjekt med en hemmelig agenda, og den agendaen var å ødelegge nasjonsfellesskapet og benekte dets eksistens mens ødeleggelsen pågikk. Og siden nasjoner er kulturbærere, innebar dette å benekte at kultur har betydning. Kulturelle kjensgjerninger gikk simpelthen upåaktet hen blant eurokratene. Om man hadde tillatt seg å legge merke til disse, ville det ha vært ensbetydende med å erkjenne at prosjektet var umulig. Det ville spilt en mindre rolle hvis de hadde et annet prosjekt i bakhånd. Men i likhet med alle andre radikale prosjekter ble EUs sådanne unnfanget uten noen plan B. Derfor er det dømt til å kollapse, og under kollapsens gang å dra vår verdensdel ned. En enorm haug av påskudd har hopet seg opp i prosjektets sentrum, samtidig som den politiske klassen utkjemper basketak langs dets kanter, det hele i et forsøk på å avverge de konstante angrepene fra virkeligheten. Men denne haugen av påskudd er innerst inne et verkende sår, som en dag vil sprekke og oversvømme oss med gift. Derfor må vi late som om lenge observerte forskjeller mellom det protestantiske Nord-Europa og det katolske og ortodokse Sør-Europa, er uten økonomisk betydning. I egenskap av kulturelle fakta er disse upåaktede, til tross for Webers forsøk på å gjøre dem til et sentralt punkt i økonomisk historie. Forskjellene mellom sedvanerettens kultur og Napoleons sivilrettslige lovverk, mellom romernes og ottomanernes rettslige arv, mellom land med rettssikkerhet og ubestikkelige dommere og steder hvor loven bare er siste utvei i et system av bestikkelser — alt dette må fjernes fra tankene. Arbeidstider og arbeidstempo, samt balansen mellom arbeid og fritid som går rett til hjertet av alle samfunn, ettersom den definerer deres forhold til tiden, må ignoreres eller forsøkes ensrettet ved et fåfengt edikt fra sentralmakten. Og alt skal disiplineres i tråd beslutninger fattet av disse skremmende domstolene — EU-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen — hvis ikke-valgte dommere aldri betaler kostnadene ved sine kjennelser, og hvis agenda for «ikke-diskriminering» og en «stadig tettere union» er satt med tanke på å viske ut sporene etter enhver lokal lojalitet, familiebasert moral og rotfestet levemåte. Når man bygger et imperium på så omfattende forutsetninger, kommer det ikke som noen overraskelse at byggverket nokså raskt blir ustabilt.

Det var Marx som hevdet at grunnlaget for sosial orden og motoren for sosial endring finnes i økonomiske strukturer, og at kulturen bare er et biprodukt — en samling av institusjoner og ideologier — som springer ut av det økonomiske grunnlaget og holder dette på plass. Det var altså takket være Marx at vi gjorde det første, katastrofale forsøket på å organisere samfunnet kun etter økonomiske prinsipper, under antagelsen om at kulturen ville passe på seg selv. I virkeligheten er det kulturen som skaper økonomien, ikke motsatt, og hvis det trengs noe bevis for dette, er det bare se på resultatet av det marxistiske eksperimentet. Enda bedre er det om vi ser på den moderne verdens vellykkede økonomier — den amerikanske for eksempel — og merker oss hvor avhengige de har vært av respekt for lov og orden og ærlige regnskap, eller på individuelt ansvar, familielivets etikk og formene for sosial interaksjon. For å analysere alle de trådene som vevd sammen utgjør den amerikanske evnen til lang tids økonomisk rettskaffenhet, må man følge sporene etter landets kultur helt tilbake til dets uavhengighet, og enda lenger. Man måtte ta for seg protestantismen, sedvaneretten, tradisjonen for privatskoler og sivilsamfunnets små, frivillige organisasjoner. Du måtte forstå pionerånden, den dype lojaliteten til det lokale og den kulturelle blandingen som gav opphav til jazzen, Hollywood og Broadway-musicals.

I likhet med mange konservative amerikanere tror jeg naturligvis at denne kulturen er i ferd med å gå tapt, og USA har ganske visst tatt uhellsvangre skritt i europeisk retning. Men denne endringen er selv blitt igangsatt på det kulturelle planet. Overlatt til seg selv ville ikke den amerikanske økonomien ha pådratt seg den aldeles utrolige gjelden den er blitt neddynget i under vanstyret til Bush og Obama. I begge tilfeller har kulturelle faktorer fått lederskapet til å ta landet som gissel for ideologiske formål. Og det samme gjelder for Europa. Det var ikke økonomien, men kulturen som avfødet euroen — kulturen til en herskerklasse i krig med Europas folk, som for enhver pris vil opprette en overnasjonal regjering, i håp om å kunne viske ut enda flere spor etter nasjonsfellesskapene. Ved å avvikle de gamle valutaene folk i Europa hadde brukt til å uttrykke og administrere sin forskjellighet, håpet den europeiske eliten å ta et avgjørende skritt i retning målet om full politisk union. I stedet har de bebyrdet kontinentet med ny gjeld og ny bitterhet, samt en truende katastrofe som var uforutsett bare fordi den var blitt betraktet som umulig.

The Importance of Culture