Etter 22/7 har både offentlige og private personer blitt «angitt» av politiske meningsmotstandere. Da spekuleres det gjerne i et rasismebegrep som kan romme alt fra Holocaust til kritikk av multikulturalismen. Det onde skal utryddes på dugnad, og i Norge befinner ondskapen seg et eller annet sted på den politiske høyresiden.

Under jakten kan det være lett å glemme at demokratiet slett ikke avhenger av enighet om hva som er anstendig debatt. Det er mer et spørsmål om smak enn en politisk betingelse. Demokratiet betinger derimot aksept for alle politiske meninger som ikke bryter ordningen ned. Sagt med andre ord; det må settes likhetstegn mellom demokratiet og en stor grad av praktisk og reell ytringsfrihet. Ytringsfriheten skal sikre at flest mulig borgere kan delta aktivt, blant annet gjennom politiske diskusjoner i det offentlige og det private. Et stabilt demokrati avhenger nettopp av at andre enn den politiske og intellektuelle elite engasjerer seg politisk. Politisk angiveri skaper en fryktkultur som undergraver denne betingelsen.

Det politiske refrenget etter 22/7 er at alle må gå sammen om å skape et varmere samfunn. Trangen til å stemple politiske motstandere synes likevel å øke. Det vitner om at det massive budskapet kanskje har noen utilsiktede effekter, for eksempel at det får enkelte til å innbille seg at det er eget følelsesliv som avgjør hva som er gangbare politiske synspunkter. I så fall beror det på en kortslutning. For hva som er legitimt må fortsatt vurderes etter rasjonelle, begrepslogiske argumenter.

22/7 har dessverre gjort det for enkelt å degradere politiske motstandere ved å assosiere dem med hat og det som kalles grums. Svake personligheter vil kanskje endre innstilling på grunn av slike øvelser, men problemet ligger egentlig et annet sted. Frykten for å bli angitt eller stemplet offentlig kan også trekke fornuftige og selvstendige borgere ut av en aktiv demokratideltakelse. Påkjenningen blir for stor om man risikerer karrieren. Demokratiet blir skadelidende.

Ironisk nok etterlater den siste tidens debatt et inntrykk av at det er de som tidligere snakket høyest om farlig gruppestigmatisering som nå er ivrigst med å stemple sine meningsmotstandere, blant annet gjennom å drive ”guilt by association” og ved å dele ut diagnoser som islamofobi og rasisme.

Problemet med denne nye patriotismen, er at den på sikt kan vise seg å være langt skadeligere enn enkelte upopulære meninger.