Tittelen er en direkte oversettelse av ”cui bono?”, det latinske uttrykket de gamle romerne brukte for språklig å trenge gjennom konsekvensene, særlig nytteeffekten, av handlinger i et komplisert samfunn fullt av intriger og løgn. Indirekte sa svaret også noe om hvem som antagelig stod bak handlingene. De visste litt om slikt, romerne. Trolig ville det være klokt å lære mer av dem også på dette området.

I dag morges hørte jeg på NRK Alltid Nyheter redaktør Stanghelle i Aftenposten – det ypperste norske medier kan by på av balansert etterrettelighet, virker det som – uttale seg om sammensetningen av 22. juli-kommisjonen. Det var av største viktighet at alle spørsmål om habilitet blant kommisjonsmedlemmene ble lagt åpent fram og drøftet, fremholdt han. Jeg er helt enig med Stanghelle. Og jeg spør meg selv: Er det ikke like viktig at flere andre habilitetsspørsmål også settes på dagsordenen? I forlengelsen og på bakgrunn av den nevnte lærdommen fra romernes tid: Er det ikke legitimt å spørre hvem det er som har nytte av enhver samfunnsutvikling?

Når leste du sist i Dagsavisen gravejournalistikk om hvordan tildeling av statlig pressestøtte samvarierer med avisers målbæring av det politiske Norges dominerende standpunkter? I destillert form: Leser vi hovedmedias journalister noen gang fremstille pressestøtten som et habilitetsproblem? Leser vi dem noen gang erkjenne at deres egen politiske tilhørighet representerer et demokratisk balanseringsproblem? Nei, de forsikrer oss om at de er ”profesjonelle” og selvsagt ikke lar personlige oppfatninger virke inn på det de gjør og skriver yrkesmessig.

Slikt står helt enkelt ikke til troende. Se for deg hvordan de samme journalistene ville behandlet en medisinsk forsker som undersøker helseskader av tobakksrøyking, men som delfinansieres av Philip Morris. Han ville blitt revet i filler og hans kredibilitet som forsker ville vært evig tapt, i særdeleshet dersom han fant mindre tydelige sammenhenger enn det andre har funnet.

Er det noen grunn til å tro at journalister og andre samfunnsdebattører har lettere for å skille sannhet og privatsynspunkter? Selvsagt ikke. Sensur trenger ikke være aktiv og direkte, man oppnår fullt tilstrekkelig kontrolleffekt med tilrettevising fulgt av marginalisering og utfrysing både i medieredaksjoner, i akademiske institusjoner og i arbeidslivet forøvrig. Å tro at ikke slikt forekommer på politisk grunnlag, er verre enn naivt. Dobbeltmoral er spesielt frastøtende når den utøves av dem som nettopp er satt til å granske makthaverne, altså den såkalte fjerde statsmakt.

Man kan mene hva man vil om den store ikke-vestlige innvandringen til Norge de siste tiår, men at den har betydelige konsekvenser, er utvilsomt. Noen følgetilstander diskuteres politisk og meningene spriker, for å si det mildt. Mangt og mye forskes det på i den forbindelse, som rimelig er.

Selv spør jeg meg blant annet hvordan de nye statsborgerne stemmer ved valgene, hvordan fordeler deres sympatier seg på spekteret av partier vi har å velge mellom? For alt jeg vet har samfunnsforskere allerede gjort forsøk på å besvare disse spørsmålene med passende teknikker og resultatene finnes offentliggjort, men i så fall er det rart at ikke mediene har slått dem opp på en tydelig nok måte til at jeg har merket det. Har man undersøkt de nye velgernes partipreferanser? Hvis ja, er disse skjevfordelt? Hvis ja, hvem stemmer de helst på, fordelt på opprinnelsesland? Hvordan påvirket deres stemmegivning ved eksempelvis de to siste stortingsvalgene fordelingen av mandater mellom partiene? Hvordan har tilsvarende påvirkning vært ved kommunevalgene, der jo også utenlandske statsborgere i en viss grad kan stemme?

Det er kan hende noen som finner ovenstående spørsmål utidige, men det har jeg ikke tenkt å bry meg om. ”Cui bono” spørsmål er legitime og dessuten ofte informative. De skal ikke tolkes insinuant, ikke som noen anklage og definitivt ikke som uttrykk for konspirasjonstenkning. På den andre siden ønsker jeg heller ikke å være naiv. Den tid må for lengst være forbi da noen kan fortelle en alminnelig samfunnsborger hvilke spørsmål han eller hun ”har lov” å stille og likevel forbli en del av det gode selskap.

Selvsensur er ingen vakker øvelse.