«Det vi nå ser i Europa, er at gårsdagens radikale visjoner ikke kan forvandles til dagens politiske behov. Det keiserlige prosjektet er gått inn i konflikt med den eneste kilden til følelsene det kunne tenkes å hente legitimitet fra. Nasjonalstatene er ikke like stabile, like demokratiske, like frie eller like lydige mot rettsstaten. Men de er alt vi har. De alene inspirerer til lojalitet og lydighet i det europeiske folket, og uten dem er det uråd for unionens maskineri å handle. Ved å erstatte nasjonal ansvarlighet med et fjernt byråkrati, har maskineriet etterlatt folk avvæpnet og forvirret i møtet med den pågående krisen. Euroen, som ble oppfunnet og pålagt uten tegn til at folk i “eurosonen” hadde noe ønske om noe slikt, ble straks forstått av Middelhavets kleptokrater som en måte å øke den nasjonale gjelden på, og å overføre den til hardtarbeidende tyskere. Og folket i Hellas, Spania og Portugal var enige, siden ingen advarte dem om kostnadene — de nasjonale kostnadene — som vil bli betalt når eurosonen bryter sammen, noe den helt sikkert vil.»