De aller fleste kjenner til det første og de to siste versene i Norges nasjonalsang, som Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid skrev teksten til. Men det er bryet verdt å børste støvet av de fem versene som nesten aldri synges, for det er mye historie i dem.

Mange har kanskje ikke hørt om skalden Øyvind Finnsson som det henvises til i andre vers. Og at kong Sverre ble ekskommunisert av den katolske kirken lenge før reformasjonen, kan kanskje bære vitnesbyrd om at vi var protestanter lenge før protestantismen ble oppfunnet.

Med det komfortable livet vi lever som moderne mennesker, er det nok lett å glemme hvordan felles strev og kamp gav identitet til et folk.

Henvisningene til krigene mot Sverige ender med et håp om at de nordiske brødrene heretter skal stå sammen, noe som kanskje kan oppfattes som en forløper for den store og varige, internasjonale freden by design flere moderne politikere har som visjon. Men Bjørnson utelukker altså ikke at man flere ganger kan bli nødt til å gå i felten for landets fred. Lite kunne vel stå en Støre fjernere enn at fedres kamp igjen kan heve «nød til seir».

* * *

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlik.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.