Herr president, medlemmer av domstolen. Jeg forsøkte nylig å få dere, ærede dommere, fjernet fra saken for å ha nektet å avlevere en erklæring om falsk forklaring mot herr Hendriks. Min protest mot domstolen førte ikke frem. Jeg må akseptere det. Men jeg vil gjerne si at jeg ble mer irritert over en annen uttalelse fra domstolens president på dagen for den offisielle høringen av herr Jansen. Han sa at jeg var en fri mann, at jeg ikke kan sammenlignes med herr Nekschot fordi jeg er en fri mann.

Herr president, du kunne ikke ha tatt mer feil. I nesten syv år nå har jeg ikke vært en fri mann. Jeg mistet min frihet i 2004. Jeg lever som en fange omgitt av vakter, uten at du har dømt meg. Uten beskyttelse har jeg enda mindre trygghet for livet mitt enn jeg har nå. Herr president, du ville ikke brukt ordene «fri mann» hvis du kunne byttet plass med meg i en uke.

Herr president, medlemmer av domstolen, i dag står jeg her som tiltalt igjen. Jeg har sagt det før: Denne straffesaken er en politisk rettssak. Man gjør her et forsøk på å bringe til taushet en politiker som snakker på vegne av en og en halv million mennesker, og som allerede betaler en høy pris for det hver eneste dag. Formelt er det bare jeg som er stilt for retten, men i praksis er det ytringsfriheten for millioner av nederlendere som står på spill.

Denne saken er ikke bare en politisk rettssak. Det er også en urettferdig rettssak. Når man ser nærmere på ordren fra retten (å straffeforfølge meg), er det klart at dommen allerede er avsagt. Retten har utstedt en ordre om å straffeforfølge meg hvor den konkluderer med at jeg er skyldig i oppildning til hat. Retten har konkludert at mine uttalelser som sådan er av fornærmende art. Retten har konkludert med at jeg er skyldig i en særdeles alvorlig anklage: oppildning til hat og diskriminering. Retten har kommet til at den forventer at straffeforfølgningen faktisk vil føre til en fellende dom. Herr president, medlemmer av domstolen, retten har allerede gjort jobben deres. Lenge før jeg ble stilt for retten fremfor dere, ble jeg funnet skyldig og dømt. Min rett til en rettferdig prosess er dermed blitt krenket.

Dessverre er dette bare toppen av isfjellet. Dommerne som har ledet disse rettsforhandlingene, har uten tvil gitt uttrykk for partiskhet. Jeg er blitt nektet å innkalle 15 av de 18 vitnene jeg ønsket. Hver høye representant for den dømmende makt har tilkjennegitt sitt syn på denne saken, ofte i min disfavør. Men dommer Schalken var verst.

Dommer Schalken, en av dem som utferdiget beslutningen om å straffeforfølge meg, har for vane å diskutere saken min og argumentere for sitt syn under elegante middagsselskaper for intellektuelle. Dommer Schalken spiste middag med mitt vitne, herr Jansen — merk at han var ett av de tre vitnene som jeg fikk lov til å innkalle — tre dager før herr Jansen skulle høres av retten. Under denne middagen prøvde herr Schalken å påvirke herr Jansen. Det faktum at han ikke lyktes er irrelevant.

Herr president, medlemmer av domstolen, stans denne urettferdige politiske rettssaken. Respekter våre nederlandske friheter. Hvis denne rettssaken fortsetter til tross for at prinsippet om presumptiv uskyld er blitt overtrådt, og hvis jeg blir dømt, er det ikke bare min frihet som krenkes, men også alle nederlenderes rett til å høre sannheten. Frederick Douglass, en svart amerikansk politiker fra det 19. århundre og sønn av en slave, sa det på denne måten: «Å kvele ytringsfriheten er dobbelt galt. Det krenker rettighetene både til den som lytter og den som taler.»

Herr president, medlemmer av domstolen, jeg avslutter med et sitat av George Washington, som sa: «Hvis ytringsfriheten tas bort, kan vi tause føres i stillhet som sauer til slaktebenken.» Herr president, medlemmer av domstolen, ikke la denne advarselen bli virkelighet. Stans denne farsen, denne politiske rettssaken hvor jeg ble dømt av retten allerede før jeg ble tiltalt. Stans den nå. Hvis dere gjør det, og jeg håper inderlig at dere gjør det, vil det tjene ytringsfriheten, rettssikkerheten og den dømmende maktens respektabilitet.

—

Final remarks by Geert Wilders at his trial in Amsterdam, May 2nd, 2011